| dc.description.abstract | Temaet i denne hovedoppgaven er republikken Tatarstan i Den russiske føderasjon. I forkant av og etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 har Tatarstan ført en kamp for selvstendighet, dog med ikke-voldelige midler. Republikken har lykkes med å oppnå en spesielt priviligert stilling sammenlignet med andre regionale enheter i føderasjonen. Tatarstans privilegier ble formalisert den 15. februar 1994, da republikken som første regionale enhet inngikk en bilateral avtale med Moskva og dermed la grunnsteinen for den asymmetriske føderalismen i Den russiske føderasjon, som passet bedre for en både etnisk og kulturelt mangfoldig stat. Både i Russland og internasjonalt er president Sjajmievs løsning blitt kjent som "Tatarstan-modellen". Hva er årsaken til at Tatarstan har stått på barrikadene for regional suverenitet og at republikken har oppnådd store innrømmelser fra sentralmaktene? Hva førte til inngåelsen av den bilaterale avtalen? For å få et svar på dette er det gjennomført en case-studie av republikken Tatarstan.
Deretter er det resultatene av denne case-studien, brukt til å si noe om situasjonen i føderasjonen i dag. Hvilken utvikling kan vi vente? I analysen av republikken vektlegges det fire forklaringsvariabler: etnisk identitet, mobilisering, forhandlingsposisjon og eliter. Hvilken av disse variablene har spilt størst rolle i det politiske liv i republikken?
Det kan virke naturlig å dele variablene inn i to dimensjoner. De to første variablene kan sies å ha en nedenfra-opp-tilnærming (bottom-up), mens de to siste heller har en ovenfra-ned-tilnærming (top-down). Den første dimensjonen, altså de to første variablene, fokuserer på om det foreligger en primordial identitet og om denne identiteten er brukt til å mobiliseres til politisk aktivitet. Den andre dimensjonen, altså de to siste variablene fremmer en alternativ forklaring. Er den politiske aktiviteten styrt av eliter som har utnyttet den foreliggende situasjonen til å oppnå en gunstig stilling for republikken?
Case-studien av republikken gir følgende resultater. For det første virker det som om primordial etnisitet har liten forklaringskraft i republikken. Primordiale attributter som religion og språk spiller ikke en stor rolle for folks identitet. Det er imidlertid blitt brukt for å rettferdiggjøre nasjonalisme. Samtidig spilte nasjonalistiske organisasjoner en viss rolle på slutten av 80-tallet og tidlig på 90-tallet. Disse organisasjonene var dannet av eliter med røtter i det sovjetiske systemet. I den første perioden etter oppløsningen av Sovjetunionen spilte disse organisasjonene en viss rolle. Noen betonte også etnisk opphav som avgjørende, og ved én anledning kom det til voldelige sammenstøt mellom etniske tatarer og russere. Oppslutningen om organisasjonene var i det hele imidlertid relativt begrenset.
Etter at Mintimer Sjajmiev ble valgt til president i 1991, ble de nasjonalistiske organisasjonene kooptert eller nedlagt. Samtidig ble forhandlingsprosessen med sentralmyndighetene monopolisert. President Sjajmiev innførte en politikk som understreket betydning av et "Tatarstan for alle", det ble satt i verk tiltak for å sikre kulturene til de forskjellige etniske gruppene, i hovedsak tatarer og russere. Samtidig ble det i forhandlingene med sentralmyndighetene lagt vekt på de nasjonalistiske tendensene i republikken. Nasjonalismen var noe som var nyttig å vise til overfor sentralmakten for å oppnå større innrømmelser. Samtidig gjorde republikkens relativt store økonomiske ressurser det lettere å forhandle med sentrum. Elitelaget i Tatarstan er sterkt dominert av tatater. Andelen som har røtter i sovjetsystemet, er også relativt høy. Under sovjetsystemet fikk representanter fra den etniske titulærnasjonaliteten priviligerte stillinger i sin regionale enhet, for å unngå separatistisk nasjonalisme I analysen argumenteres det for at denne institusjonelle arven fra Sovjetunionen har en viss forklaringskraft når det gjelder tilfellet Tatarstan. Samtidig argumenteres det for at betydningen av elitestyre har stor forklaringskraft. Elitenes posisjon er imidlertid også forankret i den institusjonelle arven fra Sovjetunionen.
Videre presenteres det empiriske fakta som skulle tilsi en sterkere sentralisering av Den russiske føderasjon i fremtiden. | nor |