| dc.description.abstract | Temaet i denne studien er utviklingen til de revolusjonære bevegelsene i Peru og Colombia etter den kalde krigen. Fundamentet i mange revolusjonære bevegelsers eksistens, marxistisk ideologi, led et stort prestisjenederlag da Berlinmuren falt og østblokken gikk i oppløsning. Revolusjonære bevegelser befant seg plutselig midt i en identitetskrise da de hadde mistet sitt paradigme og referansepunkt. Med alle forbilder og store støttespillere satt ut av spill eller på vaklende grunn, så fremtiden til revolusjonære bevegelser i Latin-Amerika dyster ut.
I motsetning til andre latinamerikanske land hadde Peru og Colombia på hele 1990-tallet fortsatt aktive revolusjonære bevegelser som var fundamentert i marxisme. I motsetning til manges prediksjoner ved den kalde krigens slutt, virket de revolusjonære bevegelsene tilsynelatende upåvirket av endringene i det internasjonale politiske klima. Mot slutten av det første tiåret etter den kalde krigen var over befant de revolusjonære bevegelsene i de to landene seg likevel i diametralt ulike situasjoner.
Oppgavens målsetning er å identifisere hvilke faktorer som har bidratt til å styrke eller svekke utviklingen av revolusjonære bevegelser i Peru og Colombia etter den kalde krigen, og forklare at de revolusjonære bevegelsene i de to landene mot slutten av 1990-tallet var diametralt forskjellig.
Temaet har i oppgavens tidsintervall et historisk, et teoretisk og et metodologisk grunnlag som gjør det interessant for en analyse. Det historiske grunnlaget er at slutten på den kalde krigen innebar et kraftig prestisjenederlag for marxistisk ideologi. De internasjonale strukturelle forhold som i utgangspunktet hadde vært tungt medvirkende til de revolusjonære bevegelsenes eksistens var ikke lenger tilstede. Det teoretiske hovedbidraget som blir benyttet i analysen er en studie av geriljabevegelser i Latin-Amerika frem til slutten av den kalde krigen. De aktuelle geriljabevegelsene som inngår i denne analysen var også analyseenheter i studier av Timothy Wickham-Crowley (1991,1992). Ved å benytte de samme generelle variable som Wickham-Crowley benyttet i sine studier, regimets karakter, graden av bondestøtte til de revolusjonære bevegelsene, regimets militære styrke og ekstern støtte til regimet, vil denne analysen kunne reflektere Wickham-Crowleys studier i en annen og ny kontekst. Metodologisk er temaet av interesse fordi Peru og Colombia er to sosiale enheter med sterke likhetstrekk, og hvor revolusjonære bevegelser sto forholdsvis likt med hensyn på styrke ved utløpet av den kalde krigen. I løpet av 1990-tallet gikk deres utvikling i forskjellige retninger, og de revolusjonære bevegelsene i Peru og Colombia befant seg på vidt forskjellig styrkenivå mot slutten av tiåret.
Analysen avdekker at graden av bondestøtte til de revolusjonære bevegelsene er den kritiske variabel i forhold til de forskjellige situasjonene i Peru og Colombia. Videre viser analysen at bondestøtte, som i denne analysen er en metafor for støtte fra ruralt basert befolkning med rot i lavere sosiale lag, er sterkt påvirket av statens karakter og styrke. Analysen avdekker også at det er en teoretisk mulighet for at bondestøtte kan ha blitt påvirket av eksterne aktører. Ved at USA trakk sin støtte til det colombianske regimet påvirket dette statens styrke, og dermed statens kapasitet til å mobilisere sivilbefolkning.
Implisitt belyser også studien den rollen paramilitære grupper og narkotikaindustrien spiller i forhold til eksistensen av revolusjonære bevegelser. Dette er forhold som analysen imidlertid ikke trekker konkrete konklusjoner rundt, men oppgaven demonstrerer at dette kan være interessante utgangspunkt for nye analyser. | nor |