| dc.description.abstract | Hvordan skal vi forholde oss til staters bruk av normative begrunnelser? Er de kun retoriske manøvrer, som skal avlede oppmerksomheten fra andre bakenforliggende motiver som kan være vanskeligere å forsvare? Viser uttalelsene bakgrunnen for hvorfor statene opptrer som de gjør? Gir uttalelsene uttrykk for hvilke normer statene ønsker å fremstå som bærere av i internasjonal politikk? Eller er denne retorikken uttrykk for de nasjonale interessene som de ulike statene forfølger i denne situasjonen?
For å belyse disse generelle spørsmålene valgte jeg å fokusere på de fem faste Sikkerhetsrådsmedlemmenes bruk av normative begrunnelser i forbindelse med sanksjonsregimet overfor Irak. Før jeg begynte å lete etter hvilke normative begrunnelser som ble benyttet i dette caset, brukte jeg teoridelen av oppgaven til presentere hvordan ulike teoriretninger innenfor internasjonal politisk teori har behandlet normative begrunnelsers betydning i internasjonal politikk, Carr, Niebuhr og Morgenthau som klassiske realister, Bull som representant for den engelske skolen, og Frost som en ny IR-teoretiker.
Analysen av de fem faste Sikkerhetsrådsmedlemmenes bruk av normative begrunnelser i forbindelse med sanksjonsregimet overfor Irak har langt på vei vist at statene i dette tilfellet benytter seg av svært ulike normative begrunnelser. Enkelte stater, mest karakteristisk hos USA og Storbritannia, benytter seg av tradisjonelle statsbaserte normative begrunnelser, samtidig som de også flere ganger benytter seg av individbaserte som noen ganger står i et klart motsetningsforhold til de statsbaserte, mens de andre ganger kan ses på som komplementære, eller betinget av hverandre (se Thune og Rønnfeldts antagelser). Russland og Kina er de enste statene som konsekvent benytter seg av tradisjonelle statsbaserte normative begrunnelser. Frankrike faller i en mellomposisjon. Disse funnene er langt på vei med på å sannsynliggjøre Frosts antagelser om staters bruk av normative begrunnelser. Selv om man kan empirisk teste at stater benytter seg av normative begrunnelser (dette er en sannsynliggjøring av Bulls antagelser), og at statene benytter seg av ulike normative begrunnelser (se Frosts antagelser) så kan man likevel ikke på bakgrunn av dette hevde at stater dermed er bærere av ulike typer normsett, og er medlemmer av ulike internasjonale samfunn (se Frost og Cooper). En slik sammenheng kan bare antydes. De klassiske realistene har gode innvendinger mot å se på normative begrunnelsers som veldig viktig i internasjonal politikk. Selv om Carrs retoriske angrep på 30-talls-utopistene kan virke fjernt fra dagens internasjonale politiske situasjon, så har Carr, som Niebuhr og Morgenthau, presentert innvendinger som man aldri kan unnslippe. Hvorvidt de uttalelser som de fem faste Sikkerhetsrådsmedlemmene kommer med i forbindelse med sanksjonsregimet overfor Irak er uttrykk for hva statene egentlig mener, eller handler etter, er spørsmål som vil være svært vanskelig å fastslå. Hva USA eller Kina uttaler i Sikkerhetsrådsdebattene er egentlig bare en tilsløring av nasjonale interesser vil de klassiske realistene hevde. Uavhengig av hva statene egentlig handler på bakgrunn av, er det allikevel viktig å legge merke til at stater, også stormaktene i Sikkerhetsrådet, benytter seg av normative begrunnelser for å legitimere sine handlinger. Det at det observeres så systematiske forskjeller i bruk av normative begrunnelser i forbindelse med sanksjonsregimer overfor Irak, bør være et aspekt som fordrer en diskusjon rundt dette temaet når man skal analysere sanksjonsregimets suksess eller fiasko. Hvordan bruken av ulike normative begrunnelser har avleiret seg i sanksjonspolitikken, eller påvirket samarbeidsforholdet de fem faste imellom, er et tema som så vidt er berørt i denne oppgaven. På bakgrunn av de funn som er gjort, og de tendenser som er antydet, skulle det være grunn til å tro at studiet av normative begrunnelser kan bidra noe til vår forståelse av internasjonal politikk. | nor |