Fra formidler til forhandler : pressens rolle i det demokratiske styringssystemet : prinsipper og praksis

Abstract

”Fra formidler til forhandler” er en studie av pressens rolle i det demokratiske styringssystemet. Medienes økte betydning for den politiske kommunikasjonen kommer til uttrykk ved at de opptrer som selvstendige bidragsytere og forhandlere i det offentlige samtykke til politiske beslutninger. Selvstendiggjøringen av den politiske dagsordenen kan betraktes som en ny utvikling i det norske demokratiet, fordi det er snakk om en prosess som ikke er styrt av institusjoner eller lovgivning om informasjons- og ytringsfrihet. Politisk journalistikk er tema for het debatt. Utgangspunktet for debatten er i bred forstand forsøk på avstandsmåling mellom prinsipper og praksis. Et av gjennomgangstemaene er forsøk på ansvarliggjøring av pressen, noe som kan betraktes som et uttrykk for en vedvarende konflikt om hvilken posisjon journalistikken bør innta i forhold til politiske beslutningstakere og politiske institusjoner. For å gripe denne konflikten og gi grunnlag for en konstruktiv debatt om vilkårene for den demokratiske offentligheten, er forståelsen av medienes rolle i det demokratiske styringssystemet fundamental. Analysens omdreiningspunkt er hvilke hovedprinsipper som ligger til grunn for forståelsen av pressens rolle i det demokratiske styringssystemet, og hvordan medienes faktiske rolleutvikling står i forhold til denne forståelsen. En viktig ambisjon med prosjektet har vært å styrke innsikten rundt mediepolitiske utfordringer som knytter seg til bestrebelsene med å ansvarliggjøre journalistikken.

Oppfatninger om journalistikkens mandat er utfallet av en komplisert, dynamisk prosess som på den ene siden handler om hvordan journaliststanden fortløpende streber etter å innhente offentlig anerkjennelse for egne rolledefinisjoner og egen yrkesholdning. Dette er den fundamentale prosessen i journalisters profesjonsprosjekt og deres ambisjoner om å befeste seg i en sentral samfunnsrolle. På den andre siden er offentlige aktører og myndigheters reaksjoner avgjørende. Ved å innfri medienes generelle krav om åpenhet og innsyn anerkjenner myndighetene kritiker- og granskingsoppdraget. Gjennom reguleringer og rettspraksis får journaliststanden også gehør for en mer liberal yrkesetikk. Pressen opptrer som selvstendig og mektig forhandler i mer enn én betydning. Journalistikken fremforhandler prinsipiell legitimitet og troverdighet for egendefinerte metodenormer. Nettopp denne anseelsen er avgjørende for at pressen, i en utvidet tjenerrolle, kan opptre som selvstendig forhandler av et offentlig samtykke til politiske beslutninger, både innenfor en promosjonell kultur og som mektig kontrollør og kritiker. Utviklingen etterlater både et oversetterproblem og et adgangsproblem som påtrengende. Mediene er både kanal og kanalvoktere, men utøver også selv betydelig makt. I demokratiet er det et bærende prinsipp at makt skal møtes med motmakt, og med utviklingen aktualiseres også et kontrollproblem.

Ordskiftet om vilkårene for den demokratiske offentligheten gjenspeiler et sentralt dilemma. På den ene siden eksisterer det en erkjennelse av at forandringene som kjennetegner journalistisk praksis har alvorlige konsekvenser for demokratiet, blant annet fordi tradisjonelle aktører ikke lenger kommer til orde på egne premisser. På den andre siden gjenspeiler debatten en slags maktesløshet, myndighetenes styringsredskaper anses som lite anvendelige overfor nettopp disse endringene. Dilemmaet konkretiseres i et eksisterende sprik mellom mediepolitiske styringsambisjoner og styringsmuligheter. At myndighetenes mediepolitikk oppfattes som ineffektiv i forhold til den nye medieutviklingen, har sammenheng med at styringsambisjonene er basert på utilstrekkelig erkjennelse av den maktposisjonen mediene har inntatt i forhold til den demokratiske styringskjeden og maktfordelingen. Myndighetenes reguleringer er i hovedsak innrettet for å motvirke ytre trusler mot mediemangfold, men mangler blikk for den trusselen som ligger i utviklingen av felles journalistiske seleksjonskriterier. Økt mangfold i medier og kanaler gir ingen garanti for større mangfold i nyhetsbildet. I ly av de samme reguleringene har mediene, gjennom offentlig anerkjennelse av egne profesjonsnormer, tilkjempet seg en særegen maktposisjon med romslige utveier for ansvarsfraskrivelse. En mer effektiv mediepolitikk må springe ut av et oppdatert, offentlig ordskifte om presseetikkens grenser og ansvarsplassering, og utredninger som bidrar til å justere styringsambisjonene slik at de i større grad harmonerer med journalistikkens maktfelt.