Abstract
ØMU-PROSESSEN: HVA BESTEMMER UTFALLET? TEORETISKE VARIABLE OG EMPIRISKE INDIKATORER FOR MULIGHETENE TIL Å GJENNOMFØRE MONETÆR UNION I EUROPA, OG EN VURDERING AV UTFALLETS BETYDNING FOR NORGE.
Utgangspunktet er EU-statenes program for å gjennomføre økonomisk og monetær union (ØMU), med felles valuta og sentralbank. Dersom ØMU blir gjennomført, vil rammebetingelsene for europeisk penge- og valutakurspolitikk endres, både hos deltagerne og i andre land: Innen en monetær union er penge- og valutakurspolitikk per definisjon fellesanliggender. Dette kan representere store utfordringer, spesielt for land som tradisjonelt har justert valuta-kursene som ledd i tilpasning til endrede konjunkturer. Mange observatører har, blant annet på denne bakgrunn, stilt seg kritisk til ØMU-planenes gjennomførbarhet.
ØMU-planene har interesse langt utover fagfeltet penge- og valutakurspolitikk. Bakgrunnen for dette er blant annet at valutakurspolitikk henger intimt sammen med det indre markeds funksjonsmåte. Hvis man ikke lykkes med å gjennomføre monetær union, risikerer man at valutakursen av enkelte stater brukes i konkurranseevne-øyemed. Mistanker om slikt kan bidra til politisk mobilisering for proteksjonisme. Hvis ØMU derimot blir gjennomført, vil felles valuta umuliggjøre slik politikk. En annen viktig mekanisme er 'spillover' til andre sektorer i EU-samarbeidet. Tradisjonelt har valutasamarbeidet, (EMS) vært oppfattet som en drivende kraft for integrasjon innen andre sektorer. Enkelte frykter at mekanismene kan virke symmetrisk, slik at redusert monetær integrasjonsgrad kan medføre problemer innen andre sektorer.
Monetær union skal i følge traktaten gjennomføres fra begynnelsen av 1997, dersom et flertall av medlemsstatene tilfredsstiller visse krav til makroøkonomisk utvikling ved utgangen av 1996. Hvis unionen ikke blir innført i 1997, skal den innføres fra inngangen til 1999, om nødvendig mellom et mindretall av medlemsstater. Tidsplanen er viktig for dynamikken i Maastricht-prosessen, men dens betydning tones ned her i forhold til den store oppmerksomhet den vanligvis får fra observatører, medlemsstater og fellesorganer i EU. Mer interessant finner vi det å kartlegge fundamentale betingelser for monetær union. Bakgrunnen for et slikt syn, er i første rekke at meningsfulle anslag på tidspunkt for gjennomføring av unionen forutsetter en god forståelse av dens fundamentale forutsetninger.
Kapittel 1 behandler relevant empiri og redegjør for problemstillingen; hvilke faktorer bestemmer hvorvidt det er mulig å gjennomføre ØMU*. Videre presenteres en kausalmodell, med fire uavhengige variable (politisk vilje (X1), økonomisk evne (X2), integrasjonsklima (X3), og negative overraskelser fra unionens virkning ex post (X4)) for mulighetene til å gjennomføre en vedvarende monetær union. Integrasjonsutfall (Y) er avhengig variabel. Kapittel 2 har sammenheng med politisk vilje, økonomisk evne og integrasjonsutfall. Her utvides empirien med historikk på dette feltet fra EU-landene siden 1950-årene (kronologi over monetær integrasjon finnes i vedlegg I) og institusjonelt stoff (traktaten, inkludert tidsplan og makroøkonomiske konvergenskrav; utdrag av traktattekst og protokoller er gitt i vedlegg III). Kapittel 3 tar for seg Norges forhold til EU-landene på feltet penge- og valutakurspolitikk. Forhold som vies særlig oppmerksomhet er nyere norsk valutahistorie og tilpasninger til politikken innen EU på dette feltet.
De følgende kapitler (4, 5, 6, 7, 8 og 9) er teoretisk vinklet. I kapittel 4 gjennomgås kausalmodellen som først ble presentert i kapittel 1 mer detaljert. For de uavhengige og den avhengige variable presenteres dimensjoner, forslag til empiriske indikatorer og mulige observasjoner for å fastlegge verdier på indikatorene. Poenget med dette kapitlet er å vise hvordan modellen eventuelt kan operasjonaliseres og testes empirisk. Det ville falt naturlig inn i et større arbeid, men er her utelatt av plass- og kapasitetshensyn. Følgelig er diskusjonen i kapittel 4 relativt knapp og summarisk. Hensikten med de øvrige av de teoretisk vinklede kapitlene er stort sett å gi teoretiske perspektiver til en dypere forståelse av Maastricht-prosessen. Kapittel 5 har særlig sammenheng med politisk vilje, og tar for seg samarbeid; generelt og i ØMU sammenheng. Regjeringene i EUs medlemsstater oppfattes som selvstendige, rasjonelle aktører. De søker å ivareta nasjonal velferd, gjennom frivillig samarbeid som sikter mot realisering av et integrativt potensial. Videre behandles forventede konsekvenser av ØMU og alternativer til monetær integrasjon (unilateralisme og multilateralisme). Kapittel 6 diskuterer klimaet for integrasjon (X3), som en opinionsstørrelse på EU-nivå.
* Per i dag er vi i den andre av tre faser på veien mot ØMU. 'Gjennomføring av ØMU' er derfor synonymt med iverksetting av den tredje og siste fase.
I kapittel 7 gjennomgås noen sentrale forhold innen fagfeltet penge- og valutakurspolitikk, med vekt på pengepolitiske målsetninger og prioriteringer. Blant forholdene som berøres er inflasjonens skadevirkninger (motivasjon for målsetninger om lav inflasjon), bytteforholdet mellom arbeidsledighet og inflasjon (Phillips-kurven) og teori for optimale valutaområder (makroøkonomiske kriterier). Kapittel 8 ser på ØMU som opphav til kollektive goder, og drøfter mulige kollektive samhandlingsproblemer blant EU-statene som følge av forekomst av kollektive goder i tilknytning til ØMU-prosessen. I kapittel 9 behandles mulige scenarier for integrasjons-utfall (Y), ordnet etter antatt økende sannsynlighet (sammenbrudd, Maastricht (1997), Fragmentering og Maastricht (1999)), og noen av deres mulige konsekvenser. Også betydningen av sentrale aktørers forventninger til integrasjonsutfall - og ulike utfalls betydning for Norge - behandles her. Kapittel 10 bringer noen sentrale konklusjoner og synspunkter på hvilke angrepsmåter som kan være fruktbare for videre arbeid på dette feltet.