Kompromisset som forsvant? : norske politiske elitegrupperingers vurdering av EØS-avtalen - ti år etter

Abstract

EØS-avtalen representerer ikke bare hjørnesteinen av norsk europapolitikk; det er den mest omfattende avtale Norge noen gang har inngått med andre land. Men EØS-avtalen befinner seg også i sentrum av et politisk vepsebol som savner sidestykke i Norge. Det er bred enighet om at EU-spørsmålet er den mest omstridte politiske sak i norsk etterkrigshistorie. I forholdet til EU har det derfor vært viktig å balansere motstridende interesser, særlig innenfor det økonomiske området. På den ene siden ønske om full markedsadgang for norsk næringsliv i EUs indre marked, med all ny lovgivning det innebærer, og på den annen side ønske om å beskytte norsk landbruk og fiskeressurser. I tillegg til disse motstridende sektorinteresser var to overordnede suverenitets/demokratiteoretiske spørsmål fremtredende i EU-striden: evnen til å kunne styre norsk økonomi for å oppnå sysselsetting og vekst, og ønske om at de folket velger, også er de som vedtar og iverksetter politiske beslutninger. EØS-avtalen - som kompromiss ble følgelig et avtaleverk som søkte å sikre de interesser ja-siden mente var viktig, samtidig som den ikke skulle gi EU innflytelse over det nei-siden særlig ønsket å verne om. Hovedtematikken i denne oppgaven er hvordan den balanseringen mellom interesser og suverenitet vurderes drøye ti år etter at avtalen så dagens lys. Mitt utgangspunkt er selve kompromisset EØS-avtalen og elitenes vurdering av den. Oppgaven har i så måte en dobbel ambisjon. Både å analysere argumentene for å måle graden av samstemthet i vurderingen av avtalen, og vurdere dette i henhold til to ulike rasjonalitetslogikker. I tillegg er det interessant å nærme seg svaret på hvorfor og i hvilken grad - et kompromiss rasjonelt foretrekkes på bekostning av eventuell fremdeles fundamental politisk uenighet. Problemstillingen kan dermed oppsummeres i følgende spørsmål: Drøye ti år etter: Hvilken grad av samstemthet finnes i elitenes persepsjon av EØS-avtalens virkemåte? Hvordan vurderer de avtalen som verktøy for å ivareta norske interesser og hensynet til norsk suverenitet i samhandlingen med Europa? Argumenterer henholdsvis EU-tilhengerne og EU-motstanderne på basis av ulike rasjonalitetslogikker? Og sist men ikke minst: Anses kompromisset å være av en slik karakter at det dekker over politiske motsetninger i den grad at løsningen er av varig karakter? Analysen søker å etterspore rasjonelle vurderinger av hvor egnet Norges nåværende tilknytningsform er på bakgrunn av to forutsatte nøkkelhensyn: Ivaretakelsen av nasjonale interesser, og hensynet til ulike aspekter ved landets suverenitet. Fordi en grunnleggende antagelse for dette studiet er at land søker å møte utfordringer i samhandlingen med andre stater gjennom en mest mulig koherent posisjon oppnådd gjennom nasjonal koordinering. Slik nasjonal koordinering av utenrikspolitikken er et av de klassiske tema i statsvitenskapen. Tesen om at nasjonale interesser best blir ivaretatt gjennom nasjonal koordinering av utenrikspolitikken, formulert av Leopold von Ranke: Das Primat der Aussenpolitik, har vært hjørnesteinen av konstitusjonell praksis for europeiske stater i flere hundre år (Carlsnaes 2004:110). Hvordan denne tradisjonen av statecraft blir utfordret av medlemskap i den Europeiske Union er blitt gjenstand for større forskningsinteresse de senere år (Ekengren 2004, Jørgensen 2004). Den nasjonale koordineringen tydeliggjør enkelte essensielle anliggende, som stater ønsker best mulig betingelser for i samhandlingen med andre land. Jeg forutsetter i oppgaven at motivet for nasjonal koordinering av utenrikspolitikken er hensynet til noen grunnelementer som stater vil søke å ivareta. Disse fanges grovt sett inn av de to dimensjoner oppgaven opererer med. Norske myndigheter vil følgelig forventes å ville posisjonere seg mot EU på en måte som best forener hensynet til og ivaretakelsen av - sine interesser og Norges nasjonale suverenitet. Hensyn til og ivaretakelsen av interesser og suverenitet, er dermed to viktige dimensjoner i elitenes vurdering av EØS-avtalens nytteverdi. Det analytiske utgangspunktet er at den politiske elitens vurdering av EØS-avtalen er en vekting av faktorer innenfor dette begrepsparet. Som fortolkningsramme for analysen vil jeg operere med to ulike former for rasjonalitet; logic of consequense og logic of appropriatness.