Lokale reaksjoner på sentral styring : en studie av to lokalsamfunn i Nicaragua: 1979-1995

Abstract

LOKALE REAKSJONER PÅ SENTRAL STYRING. EN STUDIE AV TO LOKALSAMFUNN I NICARAGUA FRA 1979 TIL 1995.

Mitt overordnede spørsmål er hvilken betydning regimeskiftet i Nicaragua i 1990 fikk for lokalsamfunnets holdninger til og reaksjoner på storsamfunnet. Dette søkes forklart ved å analysere strukturer, institusjoner og aktører på nasjonalt og lokalt plan. Utgangspunktet er en observert forskjell i reaksjon på statlig styring i to nicaraguanske landsbyer. I den første perioden (1919-90) ble Nicaragua styrt av det sosialistiske Sandinist regimet. I april 1990 kom det borgerlige Chamorro-regimet til makten. Dette betydde en overgang fra et statsbærende parti styre mot et mer demokratisk markeds-styre. Sammenholdt med denne utviklingen er det interessant at de to landsbyene er politisk orientert til respektive venstre- og høyresiden. Materialet egner seg derfor som en komparativ forløps-studie av forholdet mellom sentral styring og lokal demokratisering. Den ene landsbyen, som er lokalisert i den indre delen av lan det, gjorde opprør mot sandinistene og deltok i motstands styrkene; los contras. Den andre landsbyen, som er lokalisert på Stillehavssiden, var tvert om lojal overfor sandinist staten. Dette forandret seg dramatisk etter valget i 1990, men rollene ble ikke byttet helt om. På den ene siden brukte den contras-vennlige bygden sin stemme overfor storsamfunnet; stat, kommune og marked. På den andre siden fikk den sandinist-orienterte landsbyen svekket sine bånd til storsamfunnet og mange emigrerte fra landet. Spørsmålet blir så hva som utløste disse endringene. Hovedforklaringen synes å være eiendomsforholdene i jordbru ket. Helt konkret sannsynliggjør jeg at ubalanse i forholdet mellom det lokalsamfunnet bidrar med og mottar av ressurser, utløste den permanente krigs-situasjonen som preget 1980 -årene. Videre argumenterer jeg for at fred først ble muliggjort gjennom en sosio-politisk pakt mellom sentrums fløyen hos sandinistene og den utøvende makt ved President Chamorro etter sandinistenes valgnederlag i 1990. Dette la nemlig grunnlaget for konsolidering av demokratiet i hele landet. At dette er en dekkende fortolkning understrekes i mitt tilfelle ved at de to lokalsamfunnene etter regimeskiftet har søkt å bruke stemme for sikre seg ressurser, fremfor å "velge" opprør. Den mekanismen som bidrar til demokrati seringen er nettopp økt grad av lokal frihet, likhet og solidaritet. For å belyse dette problemet anvendes et intervju-materiale basert på et fem måneders feltarbeid i Nicaragua. I den forbindelse har teoriene til Karl og Schmitter (1991) samt Moore (1966) koblet med Hirschman (1970) åpnet for fruktbare perspektiveringer. Karl og Schmitters prototyper for nasjonale regime-endringer blir utvidet ved hjelp av den sistnevntes mer lokale tilnærming til politiske endring. Kort sagt impliserer ikke en nasjonal pakt nødvendigvis en lokal pakt. Teoriene må følgelig modifiseres endel for å kunne anvendes på empirien fra bygda i Nicaragua. Mer generelt uttrykt fokuserer jeg på mulige koblinger mellom stat og lokalsamfunn og de legitimitetsforsterkende lojalitetsbånd som opprettes over tid. Gjennom denne forløpsanalysen sannsynliggjør jeg at demokratiserings prosesser er å anse som et samspill og en balansegang mellom det lokale og det nasjonale plan. Mitt materiale synes å bekrefte behovet for på den ene siden økt lokal evne og vilje til å bruke påvirknings-kanaler, og på den andre siden at sta ten må utvise forståelse for lokale forhold og lokale behov. Dette er nemlig selve nøkkelen for å skape tillit mellom velgere og det politiske system, og utgjør selve grunnlaget for et konsolidert demokrati.