| dc.description.abstract | Formålet med denne masteroppgaven har vært å gjennomføre en komparativ analyse i tilknytning til to tilnærmet like evalueringsrapporter, utarbeidet for henholdsvis Bærum og Oslo kommune. Mine forskningsspørsmål var følgende: Er evalueringene tatt i bruk? I så fall, hvilke(n) type bruk har funnet sted i de to kommunene? Hva kan forklare eventuelle forskjeller i evnen til å lære på kommunenivå? Hvordan kan man forstå og fortolke evnen til å lære ut fra et læringsorientert perspektiv?
For å strukturere min studie har jeg brukt læringsteori i organisasjoner for å vise hvilke ulike stadier læring i kommuner kan opptre gjennom. Videre har jeg valgt Vedungs typologi for ulike måter å nyttiggjøre seg en evaluering på. På dette grunnlag har jeg kommet frem til hvordan ansatte i Bærum og Oslo kommune har hatt nytte av evalueringsrapportene og hvorvidt det finnes forskjeller med hensyn til læringsutbytte mellom disse kommunene. Det finnes eksempler på tilsvarende prosjekter og hovedoppgaver, som jeg har sammenliknet mine hovedfunn med, noe som har ført til et utvidet komparativt design.
Mine empiriske resultater viser at intervjuobjektenes samlede oppfatning er at evalueringsrapportene i størst grad har blitt brukt interaktivt og opplysende. Dette betyr at rapportene samlet sett oppleves å ha blitt brukt mest som grunnlag for en diskusjonsprosess og som grunnlag for en større forståelse av hvordan kommunene fungerer og hvilke utfordringer de har. Når det gjelder de andre bruksmåtene, er det en jevnt avtakende grad av enighet blant intervjuobjektene i synet på en instrumentell, rituell, legitimerende eller taktisk bruk. Dette er positivt sett ut fra min teoretiske tilnærming. Hvis jeg ser de to kommunene hver for seg, oppfatter de ansatte i Bærum bruken av evalueringsrapporten i et instrumentelt perspektiv, mens det i Oslo er interaktiv bruksmåte som oppnår høyest gjennosmnittsskåre. Mønsteret i min studie viser med andre ord at det finnes forskjeller med hensyn til læringsutbytte i to norske kommuner på tross av (omtrent) samme utgangspunkt.
Jeg har videre brukt ulike uavhengige variabler som er antatt å ha et påvirkningsforhold til bruken av evalueringsrapportene og videre læringsevnen i de to kommunene. Disse har jeg kalt forskningsproduktet, prosess- og organisasjonsutforming, samt individkjennetegn. Jeg har til hver av disse, utledet teoretiske antakelser jeg har testet opp mot svar intervjobjektene gav i spørreskjemaet. Min første tese - Jo høyere kvalitet intervjuobjektene mener evalueringsarbeidet har hatt, jo sterkere er tendensen i et interaktivt, opplysende og instrumentelt perspektiv - viste seg å finne støtte i begge kommunene. Dette gav min kvalitative vurdering av evalueringsrapportene i lys av viktige metodologiske problemstillinger en viss støtte. I tillegg har jeg vurdert hva slags praktisk nytte evalueringsrapportene som forskningsprodukt, kan sies å ha hatt sammenlignet med annen viktig informasjon i arbeidet med konkurranseutsettingen. Mitt hovedinntrykk i denne anledning var en oppfatning i begge kommunene om at evalueringsrapportene kun i noen eller i liten grad kan sies å ha hatt slik praktisk nytte. På grunnlag av dette har jeg hevdet at oppfatning av kvalitet har betydning på i hvilken grad kommunene kan sies å ha behandlet læringsproblemet, og dermed hatt nytte av evalueringsrapportene.
Mine teoretiske antakelser i tilknytning til hvorvidt grad av involvering, opplevd konflikt før evalueringsprosessen startet, og grad av deltakelse i diskusjonsprosessen internt, har videre vist på tilsvarende vis å ha påvirket hvordan de ansatte i kommunene oppfattet at rapportene er blitt nyttiggjort. Resultatene fra analysen min viser at alle mine teser inntreffer i kommunene samlet sett, og dessuten viser omtrent samme tendens. Når det gjelder min siste teoretiske antakelse jeg analyserte forholdene rundt, var det ikke nok variasjon i de ansattes oppfatninger til at jeg kunne verken bekrefte eller avkrefte de ulike antakelsene, med unntak av stillingsnivå i Oslo. Testen viste at det er denne tesen som får minst støtte i mitt empiriske materiale, men likevel kan sies å ha inntruffet i mer eller mindre grad. | nor |