USAs bruk av FN : og konseptet om den nye verdensorden under Golfkrisen 1990-1991

Abstract

USAs BRUK AV FN OG KONSEPTET OM DEN NYE VERDENSORDENEN UNDER GOLFKRIGEN 1990-91.

I dette case-studiet har jeg til hensikt å undersøke Bush-administrasjonens evne, vilje og underliggende motiver for å kanalisere utenrikspolitikken i Sikkerhetsrådet under Golfkonflikten. Jeg vil legge vekt på viktige utfordringer ved administrasjonens lederrolle i den internasjonale koalisjonen, fordi administrasjonens samarbeid med de allierte kan gjøre det lettere å avdekke USAs reelle bruk av FN -organisasjonen. En viktig forutsetning for Bush-administrasjonens bruk av FN-organisasjonen høsten 1990 var Bushs ideologiske appell i konseptet om "den nye verdensorden". Bush appellerte til verdenssamfunnet om å fordømme Iraks brutale invasjon av den lille nabostaten Kuwait. Ved å gjøre Golfkonflikten til et prinsipielt spørsmål om internasjonal rettsorden, oppnådde Bush-administrasjonen å gå til selve kjernen i FNs rolle som kollektivt sikkerhetssystem. Case -studiets problemstilling: Hvilke åpninger og hindringer møtte Bush-administrasjonen i dens bruk av FN og konseptet om den nye verdensorden under Golfkonflikten i perioden 2. august 1990 til og med 15. januar 1991? Problemstillingens åpninger og hindringer skal forstås ut i fra teorien om rasjonelle valg og kausalteori som spesifiserer hvilke mekanismer som får en rasjonell aktør til å velge et bestemt handlingsalternativ. Case-studiet avgrenses ut i fra to forhold. For det første hvilke politiske åpninger og hindringer USA møtte fra Sikkerhetsrådets permanente medlemsstater i forbindelse med Sikkerhetsrådets behandling av de mest sentrale resolusjonene. Formålet er her å vise hvordan og hvorfor USA legitimerte utenrikspolitikken ( særlig den som impliserte bruk av tvangsmakt) gjennom FN-organisasjonens flernasjonale beslutningeorgan. For det andre hvilke politiske åpninger og hindringer USA møtte i forhold til sine allierte i den internasjonale koalisjonen. I dette case-studiet inngår to hovedperspektiver, som jeg kaller stormaktsperspektivet og selvbildeperspektivet. President Bushs konsept om den nye verdensorden plasseres i et "kontinuum fra minimal til optimal orden". Formålet med å gjøre dette er å vurdere president Bushs moderate og optimistiske visjon i den nye verdensorden. Den moderate og optimistiske visjon tar utgangspunkt i den realistiske og idealistiske skoleretning. Det redegjøres mere inngående for disse begrepene i kapittel 2. Stormaktsperspektivet lyder som følger: Bush-administrasjonen hadde et stort spillerom for å hevde sine interesser i en verden uten kald krig, og kunne dermed handle i overens stemmmelse med den moderate visjon i den nye verdensorden. Påstanden styrkes eller svekkes avhengig av om det finnes empirisk belegg for følgende utgangshypotese: Det finnes en overensstemmelse mellom den realistiske skoleretning og opprettholdelse av minimal orden. I stormaktsperspektivet tar jeg i tillegg stilling til to hypoteser, som et grunnlag for å avkrefte/bekrefte utgangshypotesen. Jeg konkluderer med at stormaktsperspektivets utgangshypotese blir bekreftet. Jeg fant det sannsynlig at det var realistisk å forvente opprettholdelse av minimal orden og at USA maksimerte sine interesser i Sikkerhetsrådet. Selvbildeperspektivet lyder som følger: Det finnes åpninger for Bush-administrasjonen for å inngå et kollektivt samarbeid med de andre stormaktene i Sikkerhetsrådet. Det var dermed spillerom for å handle i pakt med prinsippet om ikke-aggresjon nedfelt i FNs charter og Bushs optimistiske visjon i den nye verdensorden. Dette perspektivet styrkes eller svekkes avhengig av om det finnes empirisk belegg for følgende utgangshypotese: Det finnes et endringepotensiale utover rammen for minimal orden vurdert i forhold til grunntrekkene i den idealistiske skoleretning. I selvbildeperspektivet tar jeg i tillegg stilling til en hovedhypotese, som et grunnlag for å avkrefte/bekrefte utgangshypotesen. Hovedhypotesen om at Bush-administrasjonen viste liten vilje til å handle i pakt med prinsippet om ikke- aggresjon blir bekreftet. Dette fordi administrasjonen valgte krigslinjen av 8. november 1990 framfor et kollektivt samarbeid med de allierte innenfor FNs kollektive sikkerhetssystem. Selvbildeperspektivets utgangshypotese ble avkreftet, fordi det ikke fantes et "endringspotensiale utover rammen for minimal orden" i henhold til den idealistiske skoleretning. Bush- administrasjonen viste ingen merkbar vilje til å satse på en politisk-diplomatisk løsning i denne krisen.