Demokrati i Nicaragua : utfordringer på Atlanterhavskysten

Abstract

Sammendrag:

Den politiske overgangen i Nicaragua etter 1990 har gått tilsynelatende bra, det er for eksempel lite politisk vold, og de nasjonale valgene er anerkjent av internasjonale valgobservatører. På den annen side er det store økonomiske, politiske, etniske og kulturelle forskjeller mellom Atlanterhavskysten og resten av Nicaragua. Disse ulikhetene kan bidra til at demokratisk konsolidering møter langt flere, og ulike typer, utfordringer på Atlanterhavskysten enn i resten av landet.

Robert D. Putnams teori, hvor betydningen av styrke og kvalitet på det sivile samfunn og sosial kapital er sett på som avgjørende faktorer for demokratisk konsolidering, er det teoretiske utgangspunktet for denne oppgaven. Selv om flere studier i løpet av de siste årene har fokusert på betydningen av sosial kapital og det sivile samfunn i demokratiseringsprosesser, har relativt få sett på den betydningen dette kan ha på Nicaraguas Atlanterhavskyst. Oppgaven retter derfor søkelyset mot dette området, mer bestemt regionen RAAS og dens hovedstad Bluefields. De viktigste forskningsspørsmålene blir derfor:

1) Hva kjennetegner Atlanterhavskysten når det gjelder verdier og demokratisk oppslutning, og hvilken rolle kan sosial kapital spille i den demokratiske konsolideringen på Atlanterhavskysten?

2) Hvilken betydning har Atlanterhavskystens særegenhet i forhold til resten av Nicaragua for den politiske konsolideringen i området?

De intervjudata jeg fikk fra informanter, især ansatte i fire ulike NGOer i Bluefields, danner hoveddelen av empirien som besvarer problemstillingene.

Resultater fra analysen viser at selv om sosial kapital og demokratiske verdier spiller en rolle også på Atlanterhavskysten, er områdets særegenhet innad i Nicaragua viktig. Alle de jeg intervjuet pekte på utfordringer som korrupsjon, autonomiprosessen og forvaltning av naturressurser som vesentlig hvis området skal kunne få til en positiv utvikling.