Abstract
I tiden etter Sovjetunionens oppløsning, involverte russiske militære avdelinger seg militært i flere lokale konflikter i de tidligere sovjetrepublikkene. Dette gjaldt i utbryterrepublikkene Transnistria, Abkhasia og Nagorno-Karabakh i henholdsvis Moldova, Georgia og Aserbajdsjan, og i borgerkrigen i Tadsjikistan.
Oppgaven ser på hvordan denne innvolveringen i stor grad var initiert av de lokale russiske militære ledere eller substatlige aktører, og hvordan de gjorde bruk av militære intervensjoner for å sikkerhetisere trusler mot egne og russiske interesser slik de definerte dem, og dermed forsøkte å påvirke den politiske ledelsens utenriks- og sikkerhetspolitikk.
For å forklare det som skjedde tar oppgaven utgangspunkt i hva Ole Wæver og Københavnerskolen kaller en sikkerhetiseringsprosess, dvs. den prosessen som fører til at et tema blir løftet fra den vanlige politiske hverdagen og opp på det sikkerhetspolitiske nivået. Dette legitimerer bruk av virkemidler, deriblant militære, som i andre sammenhenger fremstår som illegitime. Dette henger tett sammen med at aktørene definerer sikkerhet på forskjellige måter, da det er aktørenes forståelse av hva som er truet som forklarer hvorfor de griper inn. Det finnes ikke noe objektivt mål på hva som utgjør sikkerhetspolitikk, sikkerhet er subjektivt forstått. Sikkerhetisering er en prosess hvor en talehandling påstår at noe er eksistensielt truet, men om det blir godtatt av den målgruppen som det er rettet mot, er uavhengig av om det er truet eller ikke.
Grunnene til de militære intervensjoner i det nære utland gikk direkte på forhold i tilknytning til det nære utland, men også mer indirekte gjennom forholdet til Vesten og forhold som berørte den militære organisasjonen. De militæres synspunkter hadde liten gjennomslagskraft hos den politiske ledelsen i 1992, og der de militære foretrakk inngripen overfor lokale konflikter i periferien, så foretrakk den politiske ledelsen avskjerming. De militære fikk ikke gjennomslag for sine sikkerhetiseringsutspill og valgte derfor å sikkerhetisere på egenhånd ved å intervenere militært.
De militære intervensjonene var derfor ikke først og fremst rettet mot de lokale ledere i de tidligere sovjetrepublikkene, men mer mot sentrale myndigheter i Moskva. De ble et politisk virkemiddel i forhold til Moskva, mens de på lokalt plan fungerte som et militært virkemiddel. De skapte politiske realiteter som påvirket dagsorden og gav argumenter og støtte til opposisjonen, men som også tvang den politiske ledelsen til å reagere. De lokale russiske militære tok bevisste steg for å starte eller forsterke voldelige konflikter som kunne hjelpe deres interesser og kan beskrives som konfliktentreprenører.