NATO- fra forsvarsallianse til instrument for kollektiv sikkerhet? : NATOs rolle i europeisk sikkerhetspolitikk etter den kalde krigen

Abstract

NATO - FRA FORSVARSALLIANSE TIL INSTRUMENT FOR KOLLEKTIV SIKKERHET? NATOS ROLLE I EUROPEISK SIKEKRHETSPOLITIKK ETTER DEN KALDE KRIGEN.

Oppgavens problemstilling knytter seg til endringene i NATOs politikk etter den kalde krigen. I den forbindelse stilles i hovedsak to spørsmål; for det første om NATO endres fra å være en tradisjonell forsvarsallianse til å bli instrument for kollektiv sikkerhet; og for det andre om forutsetningen for at NATO skal lykkes med sine nye oppgaver er at alliansen opprettholder sine tradisjonelle oppgaver som allianse, d.v.s. alliansens kjerneoppgaver. En del forhold taler for at NATO endres i retning av å være et kollektivt sikkerhetssystem. I forhold til de statene som ønsker medlemskap i NATO, men som ennå ikke er tatt opp som medlemmer, innebærer PFP at NATO tar større ansvar for deres sikkerhet enn tidligere. Ikke minst bidrar alliansens fellesøvelser med partnerskapslandene til å øke troverdigheten for at deltagerne i fellesskap kan forhindre aggresjon på en effektiv måte. Den viktigste innvendingen til at NATO kan fungere som et effektivt kollektivt sikkerhetssystem er at Russland setter seg i mot utvidelsen av alliansens område til også å omfatte Visegrad-statene. Dersom NATO utvides uten russisk godkjennelse vil Europa fortsatt være sikkerhetspolitisk delt. Hvis dette skjer har NATO i realiteten ikke noe potensiale til å fungere som instrument for kollektiv sikkerhetsorden i Europa. Den andre siden av det første spørsmålet angår NATOs potensiale til å fungere som instrument for kollektiv sikkerhet på vegne av FN. Hittil har dette først og fremst hatt relevans for konflikter i stater, som ikke har vist ønske om medlemskap i NATO. NATOs oppgave i den forbindelse har vært å stille med de militere tvangsmidler FN ikke har selv, samtidig som alliansen skal vere nøytral tredjepart overfor de krigførende partene. Dette har NATO større muligheter for i dag sammenlignet med tidligere. I det store og hele opprettholder NATO sin tradisjonelle rolle som forsvarsallianse. Men det er klart at eventuelle brudd på dette, f.eks. i forbindelse med alliansens oppgaver på vegne av FN, fører til at samholdet i alliansen settes på en hard prøve. En annen effekt er at de tradisjonelle motsetningsforholdene i alliansen endres. Dette fører bl.a. til at USA over tid kan komme i en vanskelig stilling i alliansen. Landet kan miste troverdighet, som kan være nødvendig etter som vest-europeisk sikkerhet ikke lenger avhenger av USA på såmme måte, og den europeiske søylen i NATO er styrket. NATOs problemer i forbindelse med konflikten i det tidligere Jugoslavia henger i hovedsak sammen med at denne konflikten ikke har en karakter som fører til at sannsynligheten for at den skal spre seg til andre deler av Europa er særlig stor. NATO har m.a.o. ingen umiddelbar egeninteresse i å involvere seg sterkt militært i konflikten. Hovedkonklusjonen er at forutsetningene for NATOs rolle i europeisk sikkerhetspolitikk er totalt forandret sammenlignet med situasjonen under den kalde krigen. Som følge av alliansens integrerte forsvarssamarbeide har NATO de beste forutsetninger for å bidra til en stabil og fredelig europeisk sikkerhetsorden. Den viktigste innvendingen til at NATO skal kunne fungere som instrument for kollektiv sikkerhet knytter seg til russisk motstand. Den andre hovedinnvendingen knytter seg til NATOs egen evne til å fungere effektivt i situasjoner som ikke direkte truer medlemmenes sikkerhet. Hittil har NATO ikke vært i stand til å sette inn militære styrker som effektivt har kunnet sette en stopper for konflikten i det tidligere Jugoslavia. Dersom NATO skal fungere effektivt som instrument for kollektiv sikkerhet på vegne av FN er det nødvendig at alliansen bestemmer seg for faste prosedyrer som skal følges.