Abstract
POLITISK STABILITET OG DEMOKRATI I INDIA. DET INDISKE POLITISKE SYSTEMET SETT I LYS AV AREND LIJPHARTS TEORIER OM "WESTMINISTER"- OG KONSENSUSDEMOKRATI.
Utgangspunktet for oppgaven er et ønske om å se på sammenhengen mellom Indias flerkulturelle samfunn og landets forholdsvis lange demokratiske tradisjoner. Landet framstår på mange måter som et unntak sett i forhold til andre tidligere kolonier i den "tredje verden". India skiller seg også ut fra de 21 landene Lijphart analyserer ved hjelp av "Westminster"- og konsensusmodellen. (Se Lijphart, Arend (1984), Democracies. New Haven: Yale University Press). India ble ikke tatt med i Lijpharts undersøkelse fordi landet ikke ble regnet som tilstrekkelig stabilt på bakgrunn av unntakstilstanden i 1975-77. På tross av dette finner jeg det interessant å alalysere det indiske demokratiet i lys av Lijpharts modeller, både fordi landet, bortsett fra unntakstilstanden, har avholdt regelmessige og demokratiske valg, og fordi landet på mange måter skiller seg ut fra landene i Lijpharts undersøkelse.
Jeg har foretatt en teoretisk-empirisk studie av "caset" India med utgangspunkt i Arend Lijpharts demokrati-modeller. Spørsmålene oppgaven forsøker å besvare er:
- Hvordan kan det indiske demokratiet med sine politiske institusjoner plasseres i forhold til Lijpharts modeller om "Westminster"- og konsensus-demokrati?
- Vil Lijpharts stabilitets-tese styrkes eller svekkes anvendt på India?
Med Lijpharts stabilitets-tese mener jeg den antagelse at pluralistiske stater bare kan bevare politisk stabilitet ved hjelp av konsensus-lignende modeller. I tillegg til de to hovedproblemstillingene ovenfor, berører oppgaven temaer som; hvordan det kan forklares at dette heterogene samfunnet har vært i stand til å opprettholde et demokratisk regime over en så lang periode, og i hvilken grad regimet er i stand til å finne akseptable løsninger på de enorme sosiale og politiske problemene landet stadig står overfor.
Oppbygging av oppgaven: I kapittel 1 redegjør jeg for problemstillinger og metode, og jeg definerer en del sentrale begrep.
I kapittel 2 gis en presentasjon av Lijpharts teori om "Westminster"- og konsensus demokrati da det er disse modellene som utgjør oppgavens analyseredskap. Jeg viser også til utviklingen i Lijpharts forfatterskap.
I kapittel 3 anvender jeg ved hjelp av egnede indikatorer Lijpharts begrep "politisk stabilitet" for å vurdere hvorvidt India kan kalles politisk stabilt.
I kapittel 4 vurderer jeg det indiske demokratiet med utgangspunkt ut fra både vestlige og indiske samfunnsviteres sysnspunkt for å drøfte hvorvidt Lijpharts modell er anvendbar på India.
I kapittel 5 og 6 tar jeg utgangspunkt i de åtte dimensjonene som skiller "Westminster"-modellen fra konsensusmodellen, operasjonaliserer dem for så å anvende dem på India. For hver av dimensjonene drøfter jeg og konkluderer med hvilken av demokrati-modellene det indiske demokratiet ligger nærmest opp til.
I kapittel 7 drøfter jeg resultatene fra kapittel 5 og 6 og konkluderer med hvor det indiske demokratiet kan plasseres i forhold til Lijpharts modeller og vurderer på bakgrunn av funnene holdbarheten i Lijpharts stabilitets-tese.
Konklusjoner: Ved hjelp av analysen finner jeg at India ligger nærmest opp til "Westminster"- modellen, men at landet også har elementer fra konsensusmodellen. Dette har India til felles med flere av landene i Lijpharts undersøkelse. Hovedforklaringen på Indias plassering synes å være den institusjonelle strukturen.
Når det gjelder testingen av Lijpharts stabilitets-tese, konlduderer jeg med at denne blir svekket anvendt på India. Dette fordi landet, til tross for sin svært heterogene befolkning, har klart å bevare politisk stabilitet over tid. En modifiserende faktor i forhold til denne konklusjonen er imidlertid at Lijphart selv valgte ikke å ta med India i sin undersøkelse.