Det Norske Arbeiderparti : fra masseparti til catch-all parti

Abstract

Gjennom hele etterkrigstiden har et utstrakt samarbeid funnet sted mellom Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen (LO). Arbeiderpartiets politikk har tradisjonelt vært nært knyttet til industrisamfunnets premisser. Framveksten av et postindustrielt samfunn har imidlertid ført til en reduksjon i andelen sysselsatte som er knyttet til tradisjonell vareproduserende industri. Denne reduksjonen fører til at Arbeiderpartiets velgersegment ikke lenger kan sies å være det samme. En sterk relasjon til en distinkt gruppe vil kunne være et hinder, og utgjøre en barierre for andre grupper å slutte seg til et parti.

Arbeiderpartiet har de siste årene slitt med lav oppslutning ved valg og gallup. I tillegg har interne lederskapsstridigheter bidratt til det som må kunne karakteriseres som en turbulent politisk tid for partiet. Høy volatilitet, samt en voksende og sterk middelklasse, medfører store konsekvenser for Arbeiderpartiets veivalg. Jeg ønsker derfor å studere i hvilken grad Arbeiderpartiet har håndtert de utfordringene som disse konsekvensene innebærer.

I denne oppgaven ønsker jeg å studere i hvilken grad Arbeiderpartiet har åpnet opp for mer kontakt med andre interesseorganisasjoner enn LO, som for eksempel hos Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Akademikerne. For å kunne måle grad av kontakt brukes et sett med fire indikatorer; organisasjonsendring, endring i kontaktfrekvens, overlapping og politisk gjennomslag,

Det teoretiske fundamentet for oppgaven er Otto Kirchheimers tese om catch-all partiet som ble lansert i hans artikkel The Transformation of the Western European Party Systems fra 1966. Essensen i et catch-all parti vil være intensjoner om så bred velgerappell som mulig, framfor å knytte seg ensidig til spesifikke gruppeinteresser.

Årsberetninger og intervjuer gir et samlet inntrykk av at det ikke har blitt en sterkere organisatorisk kopling av kontakten mellom organisasjonene YS og Akademikerne til Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet mottar ingen finansiell støtte fra verken YS eller Akademikerne, kun fra LO. Partiene ønsker ifølge Kirchheimers teori å få innpass blant flere interesseorganisasjoner, for å få finansiell støtte, men primært i den hensikt at velgergrupper skal vinnes via organisasjonene.

Arbeiderpartiet har hyppig kontakt med andre arbeidslivsorganisasjoner enn LO. Men dette samarbeidet er mer saksorientert. Intervjuer og årsberetninger fra YS gav inntrykk av at det eksisterer et interessefellesskap mellom YS og Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets minimale tilnærming til Akademikerne, kan muligens sees som et tegn på at partiet ikke har blitt et catch-all parti. Dialogforums rapport fra 2002 har derimot flere trekk som kan tyde på at Arbeiderpartiet har blitt et catch-all parti.