Abstract
«MILJØSAMARBEID I ØSTERSJØEN - FORSØK PÅ Å REALISERE EN EFFEKTIV LØSNING PÅ ET FELLES FORURENSNINGSPROBLEM»
Forurensingen av Østersjøen har helt siden 1950-årene vært tiltakende, og har i dag nådd et nivå hvor de økologiske livsprosesser er alvorlig truet. Dette har skjedd til tross for at statene i Østersjøregionen har samarbeidet om å løse forurensingsproblemet i mer enn 20 år. Det gir grunn til å stille følgende spørsmål (problemstilling): Hvorfor har ikke Østersjøstatene greid å realisere en effektiv løsning på sitt felles forurensingsproblem til tross for 20 år med mi1jøsamarbeid?
For å identifisere mulige forklaringsfaktorer kan eksisterende teori benyttes til å skue det empiriske landskapet. Teorien om fangens dilemma antyder et løsningspotensiale. En slik løsning forutsetter at statene inngår et institusjonalisert miljøsamarbeid. Gjennom opprettelsen av et miljøregime kan statene i fellesskap konstruere institusjonelle ordninger som i neste omgang initierer en bestemt type handling som samsvarer med en effektiv utnyttelse av ressursen Østersjøen. En slik effektiv utnyttelse av sjøen innebærer bl.a. at forurensingsproblemet løses. I flg. nyinstitusjonell økonomisk teori kan en paretooptimal (dvs. effektiv) løsning bare realiseres så lenge det eksisterer et paretooptimalt sett av institusjonelle ordninger. Hvorfor har ikke miljøregimet i Østersjøregionen
greid å konstruere et paretooptimalt sett av institusjonelle ordninger ?
Ser vi nærmere på de ulike statenes preferanser m.h.p. å løse forurensingsproblemet, har vi sterk asymmetri både når det gjelder de økonomiske og teknologiske kapabiliteter som skal til for å løse forurensingsproblemet, og politisk vilje til å løse problemet. Vi står overfor to asymmetriske aktørgrupper i Østersjøregionen. På den ene siden de postkommunistiske statene, og på den andre siden Tyskland og de nordiske statene. Så lenge det eksisterer asymmetriske preferanserekker og de institusjonelle arrangementene som miljøregimet konstruerer ikke tar tilstrekkelig hensyn til at det eksisterer slik asymmetri, vil det heller ikke være mulig å konstruere et optimalt sett av institusjonelle ordninger. Dermed ei heller en effektiv løsning på forurensingsproblemet.
Til tross for at vi står overfor en tilsynelatende ubrytelig "dead-lock", finnes det strategier for å realisere en effektiv løsning. Ved å sammenholde skadekostnader og rensekostnader er det god grunn til å anta at det finnes et rasjonale for å anvende prinsippet om at forurensingsofferet betaler en vesentlig større del av rensekostnadene, enn forurenser. I Østersjøen bidrar de post- kommunistiske landene i betydelig større grad til forurensingsproblemet, enn Tyskland og de nordiske landene som på sin side gir sterkest uttrykk for misnøye med den eksisterende forurensingssituasjonen. Derfor kan de postkommunistiske landene defineres som forurensere, mens Tyskland og de nordiske landene kan betegnes som offere. Ved å anvende prinsippet om offeret betaler rensekostnadene og implisere dette prinsippet i de institusjonelle arrangementene som miljøregimet konstruerer, er det en mulighet for å realisere en effektiv løsning på forurensingsproblemet i Østersjøen.