Øye for øye, toll for toll : en spillteoretisk analyse av handelskonflikten mellom EU og USA om toll på stål

Abstract

Den 5. mars 2002 innførte USA tiltak for å beskytte egen stålindustri mot import. EU og en rekke andre land mente dette var et klart brudd på WTOs regelverk. EU truet med å iverksette gjengjeldende sanksjoner både sommeren 2002, hvis USA ikke foretok betydelige lettelser av tiltakene, og etter WTOs dom, hvis USA fortsatt opprettholdt tiltakene. I løpet av sommeren 2002 foretok USA betydelige lettelser av beskyttelsestiltakene og den 4. desember 2003 opphevet de tiltakene fullstendig, etter at WTO i november hadde fattet en endelig dom om at tiltakene ikke samsvarte med WTOs regelverk. EU valgte å ikke iverksette gjengjeldende sanksjoner, men det var til tider høy temperatur og mediene spekulerte underveis i en mulig handelskrig.

Oppgaven søker med utgangspunkt i spillteoretiske modeller å forklare utviklingen av denne konflikten. Modellene som anvendes er Fangenes dilemma, sekvensielle spill og to-nivåspill. De belyser konflikten fra ulike vinkler, men er også delvis overlappende. Målet med fremgangsmåten er å forklare hendelsesforløpet. De ulike modellene bidrar dermed til en mer komplett forklaring enn det en enkelt modell kan.

Fangenes dilemma viste at USAs innføring av beskyttelsestiltak kunne tolkes som et tegn på at de ikke verdsatte fordelene med samarbeid tilstrekkelig høyt. Videre vistes det ved å se om partenes strategier var delspillperfekte og reforhandlingssikre om avtalen kunne sies å være selvhåndhevende. Partenes handlinger kunne ikke sies å samsvare med strategier som oppfylte kriteriene for selvhåndhevende avtaler. Dermed kunne USA komme unna med å bryte i en periode uten å bli straffet i noen senere periode.

I den neste delen ble EUs trusler analysert med hensyn på om de var effektive, der hovedvekten ble lagt om USA oppfattet EUs trusler som troverdige. I en sekvensiell modell der USA var usikker på om EU ville gjengjelde, ble det vist at når USA opphevet tiltakene, tydet det på at de oppfattet EUs trusler som troverdige og at USA derfor opphevet tiltakene, selv om den offisielle begrunnelsen var at hensikten med tiltakene var oppnådd.

I den siste delen ble USA ikke lenger betraktet som en enhetlig aktør og konflikten ble analysert ut fra hvilke føringer det nasjonale nivået i USA kan ha hatt for USAs handlinger i forhold til EU. Ut fra dette perspektivet ble presidentens handlinger vurdert med hensyn på hvilke konsekvenser de kunne få i det kommende presidentvalget. I denne modellen spilte både hensynet til stålprodusentenes og stålkonsumentenes interesser inn, i tillegg til reaksjonene som ville kommet hvis EU hadde iverksatt gjengjeldende sanksjoner. Det synes klart at disse hensynene var avgjørende for presidentens handlinger.

Alt i alt kan analysen sies ε ha vist at et er mulig å unnslippe straff selv om man bryter WTOs regelverk, men at troverdige trusler kan bidra til å gjenopprette samarbeid. Det forutsetter likevel at betingelsene for effektive trusler ellers er oppfylt. Spesielt om effektene på det nasjonale nivået er tilstrekkelig alvorlige.