Premisser for norsk og dansk klimapolitikk : en komparativ analyse

Abstract

«PREMISSER FOR NORSK OG DANSK KLIMAPOLITIKK - EN KOMPARATIV ANALYSE» Denne oppgaven har som hensikt å forklare hvilke premisser som ligger til grunn for utformingen av staters klimapolitikk. Våre to enheter var Danmark og Norge, og vi la spesielt vekt på årene fra 1990 til 1992, to avgjørende år for de to statenes klimapolitiske utvikling. Hypoteser Vi la de tre følgende hypotesene til grunn. H1) Materielle variabler utgjør premisser for statlig klimapoltikk. Vår antagelse er at beslutningstakerne, de som er ansvarlige for den nasjonale offentlige klimapolitikken, vil søke å maksimere den umiddelbare økonomiske nytten for staten. Dette er fordi de andre typer nytte som kan tenkes, -som også meget vel kan ha økonomiske sider- som hensynet til miljøet, og de kommende slekter, inkluderer flere usikkerhetsfaktorer. H2) Politikken avgjøres av forholdet mellom Interessegrupper/segmenter på nasjonalt nivå og deres relative innflytelse på delen av offentlig klimapolitikk. Vår antagelse om at grad av samsvar mellom segmentets posisjon og den offentlige politikkens posisjon også vil si noe om grad av innflytelse til de respektive segmentene. H3) Bindinger til det internasjonale systemet legger føringer for de klimapolitiske beslutningstakerne. Dansk og norsk klimapolitikk antar vi også er determinert av krefter utenfor disse landenes egne territoriale grenser. Funn H1-Materielle premisser Omtrent ikke et eneste moment i dansk og norsk materiell struktur ligner hverandre. Energieffektiviteten i Norge er svært lav til å være et OECD land, i Danmark er den etter samme målestokk helt på topp. De virkelige store forskjellene ligger i ressurstilfanget og energisektorens rolle for nasjonaløkonomien. Mens Danmark er nesten selvforsynt, så eksporterer Norge 5 ganger så mye som det selv forbruker. Petroleumssektorens bidrag til BNP ligger på omlag 15% for Norges del, under 1% for Danmarks del, og for utenriksøkonomien så utgjør denne sektoren over 30% for Norges del, mens den er uten betydning for Danmarks del. Disse faktorene er så vidt entydige, for Norge er redusert verdi av eksporten av fossile energikilder en økonomisk belastning, for Danmark er redusert import og forbruk en gevinst. Med andre ord er det sammenfall mellom landets materielle struktur og dets klimapolitiske målsetning, det er ikke tilfellet i Norge H2- Interne premisser Det er næringssegmentet i begge land som har størst grad av sammenfall mellom sine preferanser og den offentlige politikken som blir ført. Klimapolitiske avgjørelser viser seg å være praktisert i et rom der segmenter gis plass for å spille ut sine kort. Næringssegmentet er i større grad enn miljøsegmentet intimt knyttet til maktapparatet gjennom bedre tilgang til formelle beslutningsstrukturer og mer tyngde og større evne til å formulere trusler i de uformelle kanalene. Miljøsegmentet mangler det man kan kalle strukturelle makt og dessuten virker også miljøsegmentets makt å være avtagende desto mer operasjonalisert politikken blir. Dette understreker vår forestilling om at klimapolitikk kan sees som en vertikal bevegelse. Desto større grad av implementering, jo sterkere motstand fra berørte parter. H3- eksterne premisser Det mest iøynefallende er at Danmark er EF medlem og at Norge ikke er EF medlem (Vi benytter EF som betegnelse fordi organisasjonen i den perioden vi har studert hadde dennne betegnelsen). De rent formelle sidene ved dette spørsmålet er svært klart, derfor fremstår det som interessant i hvilken grad EF er en institusjon som påvirker Danmark og ikke Norge, og hvis den også påvirker Norge; hvordan skjer dette? Det avgjørende i en slik drøfting er å skille mellom EF som institusjon og EF som geografisk, økonomisk, fysisk makt og politisk størrelse. Den danske klimapolitikken er i stor grad koordinert med EFs politikk, men samtidig så har ikke EF kommet så langt at denne politikken er fullstendig integrert av fellesskapet. Dansk innflytelse har vært sterke på EF i klimaspørsmålet enn omvendt. I og med at Danmark har vært og er et foregangsland har de sammen med Nederland og Tyskland utgjort den mer progressive linjen i klimaspørsmålet, men også EF har påvirket i Danmark i en progressiv linje ved å erklære at en CO2- og energiavgift var på vei (Selv om den per mars 1995 fremdeles ikke har dukket opp), og gjorde det slik lettere for Danmark å introdusere denne. For Norges del tviler vi på at et medlemskap ville ha medført en annen politikk. Den materielle strukturen er såvidt essensiell for Norge at den klimapolitiske målsetningen har kommet under press, og mens dansk materiell struktur går friksjonsfritt i kompaniskap med danske renommemessige preferanser, og slik sett gitt Danmark et kostnadsfritt tilfang i internasjonal status, så kompliserer de materielle strukturene Norges politikk. Konklu sjon: De to statene i vår oppgave har vist seg å sette nasjonale økonomiske interesser over internasjonale forpliktelser. Årsaken til at dansk klimapolitikk fremtrer som mer radikal enn norsk, skyldes ikke reel radikalitet, men at det er høy grad av forenlighet mellom nasjonale økonomiske preferanser og lave CO2-utslipp. For Norges del er situasjonen mer eller mindre den omvendte: Det som er godt for klimaet, er dyrt for Norge.