Europeisering av norsk gasspolitikk : fra ignorant stormakt til lovlydig mønsterelev

Abstract

Tema i denne oppgaven er hvordan og i hvilken grad EUs liberalisering av det europeiske gassmarkedet har påvirket norsk gasspolitikk. EUs bestemmelse om åpning av gassmarkedet i Europa, betyr at gass skal betraktes som en hvilken som helst handelsvare med. Det betyr fri konkurranse og fri bevegelse over landegrensene i tråd med det indre marked. EU importerer ca. 40% av eget gassforbruk. Importbehovet dekkes i vesentlig grad av Russland, Algerie og Norge.

Norsk gasspolitikk kom som følge av oljeproduksjon. I begynnelsen brant man gassen og tok ut oljen. Etter hvert økte etterspørselen etter naturgass i Europa. På begynnelsen av 1980-tallet oppdages Trollfeltet; en gigantisk gassforekomst. Fra da av blir norsk gasspolitikk et eget politikkområde nasjonalt og Norge blir en stor og dominerende aktør i det europeiske gassmarkedet. Norge er i dag verdens tredje største eksportør av gass i rør, og står for om lag 17% av EUs gassimport.

Det eksisterer til dels sterke interessemotsetninger mellom Norge og EU i gassektoren. Liberalisering av det europeiske gassmarkedet er knyttet til makroøkonomiske prinsipper hvor tanken om en mest mulig fri prisdannelse står sentralt. For norsk gasspolitikk derimot, er det suverenitet over norsk sokkel og offentlig forvaltning av en naturressurs som er det sentrale.

Det teoretiske utgangspunktet for å belyse problemstillingen er todelt. Det første er å se på omfanget av den norske EU-tilpasningen på gassektoren som følge av europeisering av energipolitikken Det andre er å se gjennom hvilke mekanismer norsk gasspolitikk blir påvirket. Her har jeg benyttet tre perspektiver på tilpasning; et interessebasert, et regelbasert og et idébasert. Perspektivene skiller mellom forklaringer basert på hhv. aktørers interesser, institusjonelle forhold og kognitive forhold.

Jeg valgte å dele analysen inn i tre kronologiske faser. Den første faen er fra 1988-1992. I 1988 lanserte EU det indre energimarked i 1990 og 1991 vedtas de to første direktivene, prisgjennomsiktighetsdirektivet og transittdirektivet. I 1992 blir direktivene implementert i norsk regelverk ved inngåelsen av EØS-avtalen. Neste fase er fra 1993-1995. I denne fasen vedtar EU lisensdirektivet, som blir implementert i Norge i 1995. Den tredje fasen dekker perioden 1996-200. Her blir det fjerde og så lang siste direktivet i EUs liberaliseringsprosess av gassmarkedet vedtatt. Det såkalte gassmarkedsdirektivet. Direktivet ble innført i Norge i 2002.

Studien viser at graden av norsk EU-tilpasning på gassektoren er forholdsvis stor, og at myndighetenes ambisjoner om statlig styring av denne sektoren er redusert i løpet av analyseperioden. I tillegg har det regelbaserte perspektivet fått økt forklaringskraft på bekostning av det interessebaserte. Fra å argumentere ut fra norske interesser, går myndighetene etter inngåelsen av EØS-avtalen over til å argumentere ut fra hva som er rettslig mulig innenfor avtalens rammer. Det betyr at norske myndigheters handlingsrom i gasspolitikken innsnevres til å se saker ut fra hva som er rettslig mulig innenfor EØS-avtalen, og ikke ut fra hva som gagner norske interesser som sådan. Liberaliseringen av det europeiske gassmarkedet har dermed endret rammebetingelsene for hvordan de norske målsettingene i gasspolitikken skal realiseres.