| dc.description.abstract | Det er i år 10 år siden Norge sa nei til norsk medlemskap i EU for andre gang 28. november 1994. Nei-siden har i hovedsak hatt høyere oppslutning enn ja-siden i det meste av tiden etter 1972 og både før og etter 1994. Det siste året har meningsmålingene imidlertid for første gang på lenge stort sett vist flertall for norsk EU-medlemskap. Ledende politikere fra flere partier signaliserer at det kan være aktuelt med en ny medlemskapssøknad. Vi kan gå mot en ny EU-kamp.
Oppgavens tema er å studere norskmenns holdninger til norsk EU-medlemskap. Problemstillingen er å vurdere strukturelle og verdimessige skillelinjers betydning for holdning til norsk EU-medlemskap, og se på hvordan dette har endret seg mellom 1993/1995 og 2001/2003. Som datamateriale benytter jeg fire undersøkelser fra Norsk Monitor. Undersøkelsene fra 1993 og 1995 slås sammen for å reflektere holdningene rundt folkeavstemningen i 1994, mens undersøkelsene i 2001 og 2003 slås sammen for å reflektere holdningene de siste årene. Det er en overgang fra nei til ja i perioden som studeres.
Jeg presenterer og vurderer ulike definisjoner av de to sentrale begrepene i oppgaven; verdier og skillelinjer. Videre tar jeg for meg noen av de viktigste teoriene for å forklare skillelinjer i norsk politikk. Dette gjelder både Lipset og Rokkans og senere Rokkan og Valens tradisjonelle skillelinjemodeller med utgangspunkt i strukturelle skillelinjer, og nyere perspektiver med vekt på nye ideologiske eller verdibaserte skillelinjer, blant annet med utgangspunkt i Inglehart og nypolitikkteori. Jeg presenterer også det teorietiske grunnlaget for det datamaterialet som er det empiriske grunnlaget for analysene i oppgaven: Verdiundersøkelsene i Norsk Monitor.
Syn på norsk EU-medlemskap er oppgavens avhengige variabel. Blant annet med bakgrunn i hvordan en del forskere som har studert den norske befolkningens syn på EU-medlemskap har vurdert ulike variablers effekt på EU- syn, velger jeg ut aktuelle strukturelle og verdibaserte variabler for analysen og utvikle hypoteser for de ulike uavhengige variablenes effekt på velgernes syn på EU-medlemskap. Jeg utformer også hovedhypoteser for hva endringene fra 1993/1995 og fram til 2001/2003 skyldes. Den ene forklaringen er at det har skjedd endringer i gruppestørrelser, det vil si i befolkningens sammensetning. Den andre er at fordelingen av standpunkter innenfor gruppene er endret. En tredje selvstendig hovedhypotese er at det vil være en sterkere overgang fra nei til ja i de gruppene der EU-tilhengerne i utgangspunktet står sterkt.
Som analysemetode benytter jeg krysstabeller. Jeg gjennomfører en rekke analyser for å teste sammenhengen mellom de ulike uavhengige variablene og den avhengige. Tabellene med resultatene fra analysene blir trivariate med hver av de strukturelle og verdimessige variablene som den ene uavhengige variabelen, og de to tidspunktene (1993/1995 og 2001/2003) som den andre. Syn på EU-medlemskap er avhengig variabel.
Resultatet av analysene viser blant annet at menn er mer positive til EU-medlemskap enn kvinner, de middelaldrende mer enn de eldste og spesielt de yngste, de med høyere utdanning mer enn dem med lav, de med høy inntekt mer enn dem med lave inntekter, de som bor i sentrale strøk mer enn dem som bør utover i distriktene, de som bo i byer og tettsteder mer enn de som bor i landområdene, ansatte i privat sektor mer enn dem i offentlig sektor, de som arbeider i tjenesteytende næringer og industri mer enn landbruk og ansatte i ledende stillinger mer enn dem som er ansatt i lavere stillinger. Videre finner vi sterkere støtte for EU-medlemskap blant de moderne i motsetning enn hos de tradisjonelle, de materialistiske mer enn de idealistiske, de høyreorienterte/konservative med enn de venstreorienterte/radikale og de moderne materialistene mer enn de tradisjonelle idealistiske. Blant verdiene fremstår ikke-patriotisme, urban, ulikhet, teknologi, frigjorthet, industrivekst, privat, nyhet, ikke-religion, lovforakt, hedonisme, forbruk, likestilling, risiko og status som typiske tilhengerverdier, mens patriotisme, rural, likhet, anti-teknologi, puritanisme, miljøvern, offentlig, tradisjon, religion, lovrespekt, nøysomhet, sparing, tradisjonelle kjønnsroller, trygghet og ikke-status er tilsvarende sterke motstanderverdier.
Når det gjelder årsakene til endringer i holdning til EU over tid finner jeg effekter av både endringer i gruppestørrelser og av endringer i fordelingen av standpunkter innenfor gruppene for tilnærmet alle variablene. Det er den andre hovedhypotesen om at endringer i holdningen til EU fra 1993/1995 til 2001/2003 skyldes at fordelingen av standpunkter innenfor gruppene er endret, som får klart sterkest støtte. Jeg finner ikke noe klart bilde av om overgangen fra nei til ja er sterkere der EU-tilhengerne i utgangspunktet står sterkt, eller om den er sterkere der motstanderne har stått sterkt. Det er heller ikke klare tegn til hvordan en eventuell ny folkeavstemning kan ende. Det er effekter som trekker i begge retninger. Det er i tillegg en rekke andre både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske forhold som spiller inn på EU-spørsmålet av mer kortsiktig karakter, og som kan ha langt større betydning i en eventuell kommende folkeavstemning enn de mer langsiktige strukturelle og verdimessige trendene som denne oppgaven tar for seg. | nor |