| dc.description.abstract | «NATO OG RUSSLAND I PARTNERSKAP FOR FRED? MULIGHETER OG BEGRENSNINGER VED SIKKERHETSPOLITISK SAMARBEID, OG «PARTNERSKAP FOR FRED» SOM STRATEGI FOR KOLLEKTIV SIKKERHET I EUROPA»
Oppgavens spørsmålsstilling lyder slik: En kollektivt preget sikkerhetsorden i Europa forutsetter samarbeid mellom NATOs garantister og Russland:
Under hvilke betingelser vil konseptet "Partnerskap for fred" på denne bakgrunn kunne være en egnet strategi mht. hvorvidt Russland kan inngå i en europeisk sikkerhetsorden av kollektivt preg; og er disse betingelsene i så fall oppnåelige?
Det teoretiske utgangspunktet gjelder sikkerhetspolitisk samarbeid utover alliansesystemets begrensninger. Sikkerhetsdilemmaets problem oppfattes i den sammenheng som en grunnleggende utfordring: Maktsøken og egeninteresse legger føringer på forholdet mellom stater med den konsekvens at opprettholdelse av sikkerhet i fellesskap, kollektiv sikkerhet, ikke er gitt. Vurderingen av et NATO-russisk sikkerhetssamarbeid trekker derfor både på realismeperspektivets forutsetninger, og samtidig på elementer ved institusjonelt orientert teori knyttet til ideen om kollektiv sikkerhet.
Det forutsettes at større variasjon i målsettinger blant de vestlige stormakter finner sted, noe som kan gjøre europeisk sikkerhetspolitikk mer multilateral og multipolar enn under den kalde krigen. Samtidig opereres det med en fortsatt underliggende todelt logikk mellom de vestlige aktører gjennom NATO, og Russland. Forholdet mellom de vestlige stormakter holdes således konstant, slik at Partnerskap for fred i denne sammenheng blir å betrakte som den institusjonelle ramme for relasjonen Russland-NATO. De betingelsene som analysen baseres på, er knyttet til kriterier for inngåelse og opprettholdelse av et sikkerhetsregime assosiert med stormaktskonsert. Samtidig forankres disse kriteriene i prinsipper for multilateralisme, dette for å utdype den grunnleggende gjensidighetskarakter som må eksistere ved et kollektivt sikkerhetssamarbeid. Oppgaven gjelder relasjonen NATO-Russland, men forutsetter at alle fem stormaktene i systemet, sammen, garanterer en eventuell kollektivt preget sikkerhetsorden i Europa.
Metodisk sett er analysen hva som kan kalles en "fortolkende case studie". Framstillingen er således intensiv ved å fokusere spesifikt på relasjonen NATO-Russland. Selv om det teoretiske innslag er framtredende, har teoriforutsetningene i denne sammenheng den funksjon å strukturere sider ved analysen, uten noen teoribyggende eller generaliserende intensjon utover analyse- objektet, relasjonen NATO - Russland.
De betingelsene analysen knyttes opp i mot, er for det første det forhold at stormaktene ønsker samarbeid, og oppfatter krig mellom stormakter som katastrofalt. Sentralt i denne sammenheng er betydningen av et helhetlig geopolitisk perspektiv på NATO-aktivitet i Sentraleuropa, og russisk aktivitet i sitt nære utland. Et overordnet NATO-russisk PFP-samarbeid kan i dette perspektiv tenkes å påvirke hvordan denne aktivitet utarter seg, og eventuelt motvirke etableringen av eksklusive maktsfærer.
For det andre vurderes den betingelse som gjelder verdifellesskap. Her påpekes problemet ved at de verdiene PFPdokumentet knyttes til, har en karakter som forutsetter at oppfatningen av sikkerhet må forstås som forsvar av disse verdier, og ikke ut i fra maktpolitiske vurderinger. Så lenge statens egeninteresse og frykten for andres intensjoner er til stede er dette problematisk. Imidlertid knyttes betingelsen verdifellesskap også til muligheten av at interne politiske strukturer kan tenkes å påvirke utenrikspolitikken.
For det tredje redegjøres det for våpnenes rolle ut i fra den tanke at det må eksistere grovt sett likevekt på det rent militære område mellom sikkerhetspolitiske garantister. Dette oppfattes som en nødvendig forutsetning for at egeninteressen og interesse for samarbeid kan gå sammen ved et operativt kollektivt sikkerhetssystem. Tanken er at PFP kan bidra til å forsterke sannsynligheten av at så vil skje. | nor |