| dc.description.abstract | Oppgavens problemstilling er å vise hvilke karakteristika de offentlige beslutninger har i skjæringspunktet mellom norsk politikk og EU. Gjennom to case vurderes det om eventuelle endringer av karakteristika vil skape større usikkerhet rundt utfallet av saker (case) som norske myndigheter, næringsliv og andre norske interesser, vurderer som viktige.
Casene er valgt utfra en distriktspolitisk synsvinkel, men berører samtidig grensene mot det europeiske samarbeidet. Den differensierte arbeidsgiveravgiften er et enkelt og treffsikkert distriktspolitisk virkemiddel, mens anklagene om laksedumping berører en av de store norske fremtidsnæringene. I begge sakene synliggjøres problemstillingen klart; å vise hvilke karakteristika de offentlige beslutninger har i møte med EU- og EFTA-systemet og hvordan det skaper større usikkerhet rundt utfallet av saker (case) som Norge vurderer som viktige.
Problemstillingen blir konkretisert gjennom to hypoteser.
Hypotese 1: " Både når det gjelder caset med laksedumpinganklagene og caset med den differensierte arbeidsgiveravgiften, ser vi en prosess hvor politikken har blitt rettsliggjort, mens jusen har blitt politisert."
Hovedoppgaven har antydet hvordan det i dag er utvidede krav til beslutningstakere som må ta politiske og juridiske avgjørelser.
Politikken blir rettsliggjort på fire ulike måter.
For det første har nye eksterne aktører med større preg av juridiske/byråkratiske islett, fått større innflytelse i viktige norske distriktspolitiske spørsmål. Kommisjonen, ESA og EFTA-domstolen er tre sentrale aktører som nå har avgjørende beslutningsmyndighet på områder der Norge tidligere har styrt på egen hånd. For det andre blir politiske prosesser som før ble avgjort i Stortinget, nå sanksjonert innenfor EU-/EFTA-systemet. Dette har forlenget beslutningsprosessen. Som en videre konsekvens, kan dette føre til en endret presedens på nye saker som tas opp. Norske myndigheter må ta hensyn til at våre vedtak blir vurdert i etterkant av utenlandske aktører. For det tredje viser oppgaven at den politiske prosessen i større grad har flyttet fokus mot det juridiske. Mange flere debatter og avgjørelser blir preget av et fokus på hva som er "rett og galt", enn det som er "ønskelig og mulig". Både arbeidsgiveravgiften og laksesaken er case som tydelig viser dette. For det fjerde ser man en mer juridisk begrunnelse av standpunkter i beslutningsprosessen. Politikken rettsliggjøres ved at den subjektive vurderingen skyves til side.
Samtidig blir jusen politisert. Endringer av aktørsammensetning og samspill på flere nye arena, gjør at det i dag oppstår flere "gråsonetilfeller". Dette skaper et annet og større rom for tolkning. Casene i oppgaven viser hvordan de rettslige instansene mer enn før må gå inn i den politiske sfæren. Domstolene må klargjøre grunnlaget for utformingene av regel- og lovverk. Dermed får vi en politisering av jusen.
Hypotese 2: "Det at politikken har blitt rettsliggjort og at jusen har blitt politisert, har ført til forskyvninger i maktforholdet mellom aktørene og skapt større usikkerhet rundt utfallet av flere saker."
Oppgaven levner ingen tvil om at flere nye aspekt viser hvordan det er skapt større usikkerhet rundt utfallet av viktige saker knyttet til norske interesser.
Dette blir påvist gjennom fem ulike "usikkerhetsfaktorer".
For det første deltar ikke norske myndigheter i alle vitale beslutningsorgan utenfor landets grenser, og vi har dermed ikke alltid direkte innflytelse på vedtak som angår oss. Den norske stat må derfor arbeide på en annen måte enn tidligere for å presentere vårt syn og på den måten påvirke vedtak. For det andre består EU og EFTA av mange stater med ulike interesser. Utfallet av de kryssende interessene og de ulike alliansene, medfører større usikkerhet rundt resultatet i sakene. Det blir fra norsk side viktig å ha bevissthet om stadig endrede allianser og søke støtte der det er hensiktsmessig. For det tredje øker antallet EU-medlemmer, og det vil skape en forsterket ubalanse mellom EFTA-landene og EU. Norge er en liten aktør i dag, og marginaliseringen vil bare akselerere.
I dag er det en utfordring å stå utenfor et stort samarbeid, og virkeligheten tilsier at utfordringen vil bli større i et Europa i stadig endring. Oppgaven har, for det fjerde, påvist manglende kjennskap hos EU-aktører til norske næringer og geografiske særegenheter. I et stadig voksende EU-samarbeid kan de norske interessene bli mindre interessante. Norge vil oppleve stadig større problem med å nå fram med de sakene som er viktige for oss. For det femte kan grensene mellom de ulike institusjonene i EU- og EFTA-systemet være uklare. Maktforholdet forskyves og er i stadig endring. For Norge sin del skaper dette enda en usikkerhet rundt utfallet av beslutningsprosessen.
I møtet med EU vil den norske politikken utvikle nye karakteristika. Rettsliggjøringen av politikken og politisering av jusen er eksempel på slike karakteristika. Disse vil ha innvirkning både på selve beslutningsprosessen og ved å skape større usikkerhet rundt utfallet. | nor |