| dc.description.abstract | «TELEKOMMUNIKASJONSPOLITIKKEN I EU. TRE MULIGE ÅRSAKER TIL DEN HØYE GRADEN AV SAMARBEID»
Tema og problemstilling: Telesektoren har i EU-landene tradisjonelt vært preget av en høy regulering, og en liten grad av samarbeid på tvers av landegrensene. Fra ca. 1980 har det imidlertid vært en endring i retning av mindre statlig regulering, kombinert med mer samarbeid mellom EU- landene. Min problemstilling var å søke å identifisere årsakene bak dette samarbeidet.
Min hensikt var å diskutere de overordnede drivkreftene bak dette samarbeidet. Dette innebar at jeg ikke ville foreta en detaljert diskusjon og beskrivelse av tele- kommunikasjonspolitikken i EU.
Oppgavens avhengig variabel var den høye graden av samarbeid på telesektoren i EU. Jeg valgte å konsentrere meg om tre forklaringer:
Den første hevdet at det var teknologiske endringer som drev frem samarbeidet på telesektoren i EU. Den andre sa at forklaringen lå i en frykt i EU-landene for et asymmetrisk avhengighetsforhold av USA og Japan. Den tredje påstod at det var EU-kommisjonen som drev frem samarbeidet.
Fremgangsmåte: Fremgangsmåten i oppgaven var først å begrunne mine antagelser og sammenhenger vha. teoretiske resonnementer, for deretter å prøve å etterspore sammenhengene i empirien.
Jeg benyttet meg av både primær- og sekundærkilder. Primærkilder var dokumenter fra EU-institusjonene. Sekundærkilder var bøker, aviser, tidsskrifter og OECD-rapporter. Disse kildene ble benyttet både kvantitativt og kvalitativt. Kvantitative data var oversikt over samarbeidsavtaler mellom selskaper, handelsbalanser og oversikt over inntektene fra teletjenestene. Kvalitative data var særlig dokumenter fra EU-institusjonene og uttalelser fra sentrale beslutningstakere.
Sentrale konklusjoner: Jeg argumenterte for at de teknologiske endringene ikke alene kunne forklare den høye graden av samarbeid på telesektoren i EU. Begrunnelsen var for det første en kombinasjon av at de europeiske selskapene, i kjølvannet av hurtige teknologiske endringer, samarbeidet mer utenfor Europa enn innenfor på begynnelsen av 80-tallet, og fraværet av statlig samarbeid i samme periode. For det andre en kombinasjon av at samarbeidet mellom de europeiske selskapene økte senere på 80-tallet da statene engasjerte seg i samarbeidet, og etter hvert som EU-kommisjonen engasjerte seg på telesektoren. Det var likevel vanskelig å tenke seg at samarbeidet ville ha kommet i stand uten de teknologiske endringene, fordi konsekvensene av de teknologiske endringene skapte en frykt blant sentrale beslutningstakere i EU for avhengighet av USA og Japan. En faktor som i sin tur forenklet EU-kommisjonens rolle. Jeg konkluderte derfor med at teknologiske endringer spilte en nødvendig initierende rolle, men ikke var en tilstrekkelig betingelse for å forklare den høye graden av samarbeid.
Frykten for avhengighet ble hevdet å være noe nær en nødvendig betingelse for samarbeidet på telesektoren i EU. I hvert fall er det vanskelig å tenke seg at samarbeidet ville kommet i stand uten frykten for asymmetrisk avhengighet av USA og Japan, fordi de sentrale beslutningstakerne ble spesielt motivert av frykten for avhengighet av USA og Japan, og beslutningstakerne så samarbeid i EU som en løsning på dette avhengighetsproblemet. Jeg sluttet likevel ikke direkte fra en frykt for avhengighet av USA og Japan, til et samarbeid mellom EU- landene. Frykten kunne sannsynlig-gjøre en reaksjon, men var ikke tilstrekkelig til å forklare hvorfor utviklingen gikk mot mer samarbeid på telesektoren i EU.
Når det gjaldt EU-kommisjonens rolle hevdet jeg at det var mulig å tenke seg at samarbeidet kunne manifestert seg selv uten EU-kommisjonens medvirkning, fordi mange nasjonale politikere og industriledere viste stor iver til å få til et samarbeid. Dessuten hadde det blitt samarbeid på andre høyteknologi sektorer uten EU-kommisjonens medvirkning. Denne konklusjonen er likevel ikke helt innlysende, fordi det var vanskelig å si hva som ville skjedd hvis ikke EU-kommisjonen hadde inntatt lederrollen. Jeg konkluderte med at EU-kommisjonen hadde spilt en medvirkende rolle, men at det var usikkert om denne medvirkende rollen var en nødvendig betingelse for samarbeids-utviklingen på telesektoren i EU. Kanskje var ikke Kommisjonens rolle nødvendig for å få i stand en eller annen form for samarbeid, men snarere nødvendig for at samarbeidet ble så omfattende som det ble.
Til slutt diskuterte jeg forholdet mellom de uavhengige variablene i oppgaven. Jeg argumenterte for at det var en sammenheng mellom teknologiske endringer og frykten for asymmetrisk avhengighet i EU-landene av USA og Japan. De fleste teknologiske endringene skjedde i USA og Japan, samtidig som disse to landene (og spesielt Japan) hadde en bedre økonomiske utvikling enn EU-landene. Jeg antydet også en sammenheng mellom teknologiske endringer og EU-kommisjonens rolle. EU-kommisjonen ble hevdet å ha inntatt lederrollen, for å få statene til å se at samarbeid kunne skape felles gevinster.
Jeg konkluderte med at alle forklaringsfaktorene var medvirkende. Og at de teknologiske endringene og frykten for asymmetrisk avhengighet utgjorde nødvendige betingelser for samarbeidsutviklingen. EU-kommisjonens rolle ble hevdet å være nødvendig for at samarbeidet ble så omfattende som det ble, men at en eller annen form for samarbeid antageligvis ville manifesterte seg selv uten EU-kommisjonens medvirkning. Endelig konkluderte jeg med at ingen av forklaringene isolert var tilstrekkelige betingelser, men at de til sammen var nødvendig og tilstrekkelig for å få i stand den høye graden av samarbeid på telesektoren i EU. | nor |