Den eksterne dimensjonens betydning for den konsosierte demorkatiteorien som generell norm for demokrati i dypt splittede samfunn : Nord-Irland : en case-studie eksterne dimensjonens betydning for den konsosierte demorkatiteorien som generell norm for demokrati i dypt splittede samfunn

Abstract

«DEN EKSTERNE DIMENSJONENS BETYDNING FOR DEN KONSOSIERTE DEMOKRATITEORIEN SOM GENERELL NORM FOR DEMOKRATI I DYPT SPLITTEDE SAMFUNN. NORD-IRLAND - EN CASE-STUDIE» Den konsosierte demokratiteorien fremmer en generell modell for hvordan en kan skape stabilt demokrati i dypt splittede samfunn, gjennom et elitesamarbeid mellom de ulike segmentenes ledere. Slik hindres konflikter mellom etniske, kulturelle, språklige og religiøse grupper, fordi de ikke føler seg og sin identitet truet. Den konsosierte teorien berører kun kort og overfladisk hvordan eksterne faktorer kan påvirke muligheten for å etablere konsosiert demokrati, til tross for at den eksterne dimensjonen ofte spiller en sentral rolle for de interne partenes strategier i plurale samfunn. Dette er utgangspunktet for oppgaven. Jeg drøfter på hvilken måte den eksterne dimensjonen, avgrenset til eksterne aktører og den internasjonale normen om folks rett til selvbestemmelse, virker inn på mulighetene til å etablere og konsolidere konsosiert demokrati. Problemstillingen er: "Hvilken betydning har den eksterne dimensjonen for den konsosierte demokratiteorien som generell norm for demokrati i dypt splittede samfunn? Nord-Irland - en casestudie." Jeg drøfter denne problemstillingen teoretisk og ved hjelp av casen Nord-Irland. I Nord- Irland har Storbritannia forsøkt å fremme en løsning basert på konsosierte prinsipper siden 1972 uten å lykkes, samtidig som den eksterne dimensjonen er sentral i konflikten. Min analyse viser at en konsosiert løsning må bygge på en samfunnskontrakt som sikrer alle gruppene mot trusselen om utslettelse. Et slikt fellesskap forutsetter at ingen av partene kan presse gjennom sine krav om de truer andre segmenters vitale interesser. Om eksterne parter involveres i konflikten, øker det lett motsetningene fordi partene gjerne forsøker å vinne fram i den interne maktkampen med ekstern hjelp - eller fordi de frykter og tror at det er motpartens mål. Det viktige er ikke hvor reell en ekstern intervensjon er, men partenes oppfatning av hvor sannsynlig den er. Med andre ord: Den eksterne dimensjonen hindrer de kompromisser som er nødvendige i et konsosiert demokrati ved at den forsterker bildet av konflikten som et nullsum-spill. Særlig i konflikter karakterisert ved den doble minoritets problem, skaper den eksterne dimensjonen frykt og økte motsetninger. I slike situasjoner vil den interne majoriteten komme i en minoritetsposisjon om eksterne aktører trekkes inn i konflikten. Majoritetssegmentet i staten vil lett utvikle en følelse av å være beleiret. Da vil de ta i bruk alle maktmidler de har i kraft av å være i majoritet i staten, i det de ser som kampen for sin gruppes overlevelse. Konflikten intensiveres. Om løsrivelseskrav legitimeres av selvbestemmelsesprinsippet, vil motsetningene mellom segmentene øke. Konflikten går ikke lenger på hvordan staten skal styres, men på om den skal eksistere i sin nåværende form. Når grupper i staten ikke anerkjenner statens territoriale legitimitet, er konsosiert demokrati umulig. Den konsosierte modellen er spesielt sårbar for den eksterne dimensjonens negative virkninger, fordi den bygger på sementering av skillene i samfunnet. Derfor vil det være vanskelig å etablere konsosiert demokrati om den eksterne dimensjonen spiller en sentral rolle i konflikten. I en slik situasjon vil ikke det fellesskap som er nødvendig for at segmentene i et pluralt samfunn skal inngå et konsosiert samarbeid, eksistere. Sagt med andre ord: Et konsosiert demokrati vil vanskelig kunne etableres om den eksterne dimensjonen spiller en sentral rolle i konflikten. Min konklusjon begrenser den konsosierte modellens anvendelighet som generell norm for demokrati i plurale samfunn. Konklusjonen styrker imidlertid teorien ved at den spesifiserer under hvilke forhold modellen vil kunne brukes som løsningsmodell for konflikter i plurale samfunn. Teoriens validitet og forklaringskraft styrkes. Avslutningsvis peker jeg på at den konsosierte teorien må endre karakter fra å være en intern modell for demokratibygging til også å ta hensyn til eksterne faktorers betydning, dersom den skal være den generelle normen for demokrati i plurale samfunn den hevder å være.