| dc.description.abstract | Gjennom de siste tretti årene har temaet kvinner og utvikling blitt et populært tema i den globale utviklingsdiskursen. De Forente Nasjoner (FN) arrangerte for eksempel i perioden 1975-1995 i alt fire internasjonale Kvinnekonferanser. I denne forbindelsen har også begrepet Empowerment of Women spilt en sentral rolle, og nærmest blitt et slagord for ulike utviklingsinistitusjoner og organisasjoner. I handlingsplanene fra de tre første internasjonale konferansene brukes imidlertid begrepet empowerment i det hele tatt (FN, 1995a). I rapporten fra den fjerde Kvinnekonferansen i Beijing, 1995, brukes det til gjengjeld svært ofte (FN, 1995b). Noe skjedde altså mellom den tredje konferansen i 1985 og den fjerde i 1995, og dette noe var at begrepet empowerment gikk fra å være mer et grasrotbegrep, lansert og brukt av aktivister og ikke-statlige organisasjoner (heretter NGOer), til å bli et trendbegrep i den globale utviklingsdiskursen, også blant ulike multinasjonale institusjoner og internasjonale NGOer.
Det som derimot ikke synes klart, er hvorvidt ulike institusjoner og organisasjoner som bruker begrepet faktisk snakker om samme sak. Opererer de med de samme intensjonene eller oppfatningene om hvor problemene ligger og løsningene finnes? Mener en multilateral institusjon som Verdensbanken og en lokal frivillig kvinneorganisasjon det samme når de bruker begrepet empowerment ?. Flere forfattere retter kritikk mot at den internasjonale debatten rundt utvikling styres av nettopp de store multinasjonale utviklingsinstitusjonene (Escobar, 1995; Arnfred, 2001). Det hevdes at dette skaper et homogent, standardisert begrepsapparat og en standardisert praksis som begrenser mulighetene for lokale debatter og initiativ. Denne utviklingsdiskursen hevdes videre å virke slik at den fjerner det politiske ved kontroversielle temaer og gjør dem til tekniske, mer håndterbare spørsmål (Ferguson,1990; Nustad, 1998; Harris, 2002). Faren er at begreper på denne måten tømmes for noe egentlig innhold eller radikalt potensial, men heller brukes instrumentelt for å gi inntrykk av at en institusjon eller organisasjon står for noe den ikke eller i liten grad kan sies å gjøre.
For å se nærmere på denne problematikken tar jeg i denne oppgaven for meg et møte mellom det man kan kalle en global utviklingsdiskurs, og et utviklingsland, nærmere bestemt Zambia. Analysen fokuserer på institusjoner og organisasjoner som arbeider med utviklingspolitikk og prosjekter på ulike nivåer. Den på disse som representanter for henholdsvis det globale, et nasjonalt og et lokalt nivå i utviklingsdiskursen. Problemstillingen dreier seg mer konkret om, for det første, hvordan begrepet Empowerment of Women brukes av ulike utviklingsinstitusjoner og organisasjoner, for det andre hvordan spørsmål knyttet til kjønn og utvikling institusjonaliseres på ulike nivåer og for det tredje handler det om de ofte uintenderte effektene som dannes i møtet mellom det globale og det lokale. Oppgaven forsøker nemlig også å vise at bildet er mer nyansert. Til tross for at både retorikk og praksis i utviklingsdiskursen kan sies å være hegemonisk, slik noen forfattere gjør, betyr ikke nødvendigvis et begrep det samme når det brukes av ulike aktører. Og i møtet mellom den globale diskursen og en lokal kontekst kan det genereres konsekvenser som ikke var intendert i noen politikk. Dette igjen, bidrar til at systemet får sin egen dynamikk og opprettholdes til tross for at aktørene ofte er enige om at det ikke fungerer optimalt.
I oppgavens teorikapittel gjør jeg rede for det diskursteoretiske utgangspunktet, jeg diskuterer utvikling som diskursiv praksis og viser hvordan nyinstitusjonalistisk teori og organisasjonsteori kan utfylle diskursteorien. Til sist gir jeg en fremstilling av utviklingen av temaet kvinner og senere kjønn og utvikling i utviklingsdiskursen, der jeg også trekker tråder til det teoretiske rammeverket som alt er lagt frem. Begrepet Empowerment of Women plasseres her i en historisk kontekst. Kapittel tre omhandler den første delen av problemstillingen, nemlig hvordan begrepet Empowerment of Women brukes i den globale utviklingsdiskursen. I forkant av analysen diskuterer jeg noen tilnærminger til begrepet empowerment som er med på å strukturere analysen, deretter kommer selve analysedelen som viser ulike måter å bruke begrepet på. Her tar jeg for meg tekster fra fem agendasettende institusjoner: DAWN, FNs internasjonale Kvinnekonferanse i Beijing, 1995, UNDP, Verdensbanken og AfDB. Avslutningsvis sammenfatter jeg funnene fra denne delen av analysen og gir en kort oppsummering av kapittelet.
I det fjerde kapittelet tar jeg for meg det statlige nivået i Zambia. Først hvordan begrepet empowerment brukes i den offisielle National Gender Policy. Dernest ser jeg på de ulike måtene Zambia har forsøkt å institusjonalisere hensynet til kjønn og utvikling i den statlige administrasjonen. I denne forbindelse ser jeg også på ulike faktorer som kan forklare de ulike valgene som har blitt gjort. Til sist i dette fjerde kapittelet ser jeg nærmere på hvordan ulike aktører i Zambia oppfatter den administrative strukturen (Gender in Development Division at Cabinet Office) og hvilke meninger de har om hvordan den fungerer og hva som kunne vært gjort annerledes. Også i dette kapittelet gis en kort oppsummering avslutningsvis.
I kapittel fem har turen kommet til de zambiske kvinneorganisasjonene og den praksis de er en del av. Her ser jeg for det første også på hvordan disse organisasjonene forholder seg til begrepet Empowerment of Women . For det andre tar jeg for meg særlig to aspekter ved den praksis de er en del av, nemlig utbredelsen av workshoper og såkalte inntektsgenererende prosjekter, og ulike negative og positive effekter disse genererer. Til sist gis en kort oppsummering av kapittel fem før jeg i kapittel seks, konklusjonen, sammenfatter oppgavens funn og slutninger | nor |