Regimelegitimitet og demokratisering i Jordan : en analyse av sammenhengen mellom betingelsene for politisk makt og det politiske systemets karakter, 1921-1993

Abstract

"REGIMELEGITIMITET OG DEMOKRATISERING I JORDAN. EN ANALYSE AV SAMMENHENGENE MELLOM BETINGELSENE FOR POLITISK MAKT OG DET POLITISKE SYSTEMETS KARAKTER, 1921-1993" Hovedoppgaven er et såkalt fortolkende case-studium, som analyserer utviklingen av det politiske systemet i Jordan fra 1921 til utgangen av 1993. Oppgaven legger imidlertid større vekt på kong Husseins regentperiode, dvs. årene etter 1952, enn tiden før han besteg tronen. Arbeidet beskriver for det første hovedtrekkene ved de jordanske beslutningsstrukturene. For det andre evalueres styringssystemet med utgangspunkt i det som er kalt prosedyredemokratiet. For det tredje vurderes det i hvilken grad politiske beslutninger har vært legitime og om denne legitimiteten har påvirket beslutningenes form og innhold. Mer presist undersøkes fire forskjellige legitimitetskomponenter: legalitet; prosedyrelegitimitet; resultatlegitimitet; og legitimerende atferd. Jeg ser både på komponentenes betydning hver for seg og samlet. Videre vurderer jeg legitimiteten i ulike deler av befolkningen. Analysen bygger på den oppfatning at alle politiske systemer som ikke utelukkende er basert på repressive metoder, behøver en viss grad av legitimitet, og at slik legitimitet trygger systemer og politisk stabilitet. Dersom et systems legitimitetsunderskudd derimot skulle bli tilstrekkelig stort, vil dette kunne rokke ved det politiske systemets stabilitet, og føre til at det endrer karakter. Jeg finner at det jordanske systemet, solid forankret i lokale tradisjonelle, patriarkalske og autoritære maktordninger, har vært gjenstand for betydelig påvirkning fra vestlig-demokratiske ideer og normer. Dette gjenspeiler seg f.eks. i landets grunnlov. Likevel klarte ikke demokratisk tankegods å få tilstrekkelig fotfeste i den jordanske befolkningen og undergrave det eksisterende regimets totale legitimitet før mot utgangen av 1980-tallet. Dette hadde bl.a. sammenheng med at økonomisk vekst hadde sikret systemets resultatlegitimitet, og at denne typen av legitimitet lenge i noen utstrekning kompenserte for den erosjonstruede prosedyrelegitimiteten. Midt på 1980-tallet havnet imidlertid Jordan i et økonomisk uføre, og de praktisk-politiske resultatene kunne ikke lenger dempe kritikken mot systemet selv. I 1989 fikk man dermed en politisk situasjon som krevde en relegitimerings-strategi. Kong Hussein valgte da en reformlinje. Legalisering av politiske partier, en noe friere presse og parlamentsvalg ga systemet en mer demokratisk fasade. Til tross for at det i liten grad har skjedd en reell maktoverføring fra kongen til de folkevalgte, ser det ut til at Hussein har gjenopprettet mye av den tapte prosedyrelegitimteten. Dette kan kanskje bety at jordanerne er 'på leit' etter et eget system i skjæringspunktet mellom egne og vestlige politiske verdier.