Abstract
NEDLEGGELSE AV PERMANENTE OFFENTLIGE UTVALG. EN ANALYSE AV OMFANG AV NEDLEGGELSER OG MULIGE BETINGELSER FOR NEDLEGGING.
Tema. Problemstilling.
Oppgaven søker a vinne innsikt i mulighetene for politisk styring gjennom å påvirke utformingen av offentlige institusjoner. Til grunn for dette ligger en antakelse om de politiske institusjonenes betydning for det politiske liv.
Jeg tar utgangspunkt i at organisasjonsutforming som politisk styringsmiddel er avhengig av en innsikt i to sammenhenger: (1)forholdet mellom formell (normativ) struktur og faktisk atferd, og (2) betingelser for endring av formell (normativ) struktur.
Jeg spør om i hvilken grad den politiske ledelse har brukt nedleggelse av permanente offentlige utvalg som et styringsmiddel, f.eks. til a fjerne saker fra den politiske dagsorden, til å få kontroll med budsjetteringsprosesser og til å svekke sektorinteresser.
Teori. Metode.
I teorien er det mulig å forestille seg tre ulike forklaringer på hva som betinger endring av organisasjoner: det rasjonelle organisasjonsperspektiv, det naturlige organisasjonsperspektiv og forestillingen om organisasjoner som løst koblede systemer. Med hensyn til mitt materiale har jeg, ut fra dette teoretiske rammeverk, utledet noen forventede empiriske konsekvenser.
Datamaterialet er av tre typer. For det første har jeg sett på omfanget av nedleggelser i 5- årsperioden fra 1982 til 1986. For det andre har jeg sett på beslutningsprosessen i forbindelsen med nedleggelsen av bransjerådene, Forsøksrådet for skoleverket og Husbankens råd, og for det tredje har jeg undersøkt hvilke tanker og forestillinger den politiske ledelse gjør seg vedrørende bruken av permanente utvalg.
Tolkning av resultater. Konklusjon.
Resultatene viser at nedleggelsene av offentlige utvalg i det store og hele kan betraktes, og er av den politiske ledelse betraktet, som en tilpasning til det den oppfatter som en naturlig utvikling. Unntaket, Forsøksrådet for skoleverket, kan være så spesielt at det er vanskelig å generalisere.
Det siste 10-året har sett en utvikling i retning av en markert politikk når det gjelder bruken av permanente utvalg. Denne profileringen har skjedd samtidig med at ansvaret for politikken er blitt klarere markert og at den er gitt flere ressurser. Dette synes å kunne åpne for en mer systematisk behandling av spørsmålet om hvorvidt en institusjon skal ha et eget styre og/eller et råd.