Abstract
I løpet av de siste ti femten årene har omfattende liberaliseringsprosesser funnet sted i norsk samferdselspolitikk. Et klart uttrykk for dette er den strukturelle fristillingen av NSB i 1996. Selskapet gikk fra forvaltningsbedrift til særlovsselskap, og ble i 2002 omgjort til statlig eid aksjeselskap.
Denne typen New Public Management-inspirerte prosesser, kritiseres ofte for å undergrave den politiske styrings- og kontrollmuligheten med virksomheten. Det hevdes ofte at markedet tar over for politikken, og at samfunnsmessige hensyn dermed blir skjøvet til side. I denne oppgaven undersøkes det hvorvidt slike beskrivelser gir et riktig bilde når det gjelder NSBs tjenestetilbud. Oppgavens gjennomgående spørsmål er hvilken innflytelse politikken har på en rekke sentrale deler av NSBs transporttilbud. En rød tråd i studien er Kristensens (1984) påstand om at så lenge det offentlige er den regulerende myndighet og den som står for hele eller deler av finansieringen av en tjeneste, har det offentlig full kontroll med hvilke tjenester som blir tilbudt.
For å få frem relevante nyanser skilles det i oppgaven mellom den delen av NSBs tjenesteproduksjon som er omfattet av ordningen med offentlige kjøp av persontransport og den kommersielle delen av tilbudet. Disse tilknytningsformene sammenliknes, i tillegg til med hverandre, med den tidligere forvatningsbedriftsformen.
Teoretisk bygger oppgaven på både instrumentelle og institusjonelle perspektiv. I det instrumentelle perspektiv forventes det at den vertikale desintegreringen har svekket de politiske virkemidlene. I et institusjonelt perspektiv er forventningen at NSBs lange tradisjoner som politisk redskap gjør at det fortsatt anses som passende for statsråden å gripe direkte inn og overstyre selskapets beslutninger.
Empirien støtter ikke de institusjonelle forventningene. Det ser ikke ut til at verken NSB eller Samferdselsdepartementet anser det som passende med direkte politisk styring av virksomheten. Det er i forbindelse med kjøp av tjenester de samfunnsmessige hensyn ivaretas.
I et instrumentelt perspektiv ser vi en klar endring i de politiske styringsmulighetene, men bare når vi sammenlikner den gamle forvaltningsbedriften med den kommersielle delen av dagens tilbud. Dette støtter den teoretiske forventningen om reduserte styringsmuligheter, men samtidig er effekten av endret tilknytningsform ikke sterk nok til å gi signifikant utslag når det gjelder den offentlig finansierte trafikken.
Oppgavens hovedfunn er dermed at så lenge det offentlige har regulerende myndighet og står for hele eller deler av finansieringen, er den politiske styrings- og kontrollmuligheten ikke svekket. Det er først når det offentlige ikke lenger er kjøper av tjenestene politikkens innflytelse reduseres. Konklusjonen er dermed at den politiske styringen ikke lenger skjer ved inngrep men ved innkjøp.