Selvbinding som virkemiddel i spillet om Irak : på hvilken måte kan spillets utfall forklares ut fra sentrale aktørers selvbindinger?

Abstract

Sammendrag: Denne oppgaven søker å forklare hvilken rolle selvbindinger spilte i forkant av koalisjonsstyrkenes innmarsj i og okkupasjon av Irak. Bruk av selvbindinger, ubetinget i form av forpliktelser og betinget i form av trusler og løfter, kan være en effektiv taktikk i forhandlinger. Hensikten med denne oppgaven har vært å se om utfallet av enkelte deler av spillet om Irak kan forklares ut fra Frankrikes, USAs og Iraks bruk av bindinger. Frankrikes binding til å legge ned veto i Sikkerhetsrådet mot en ny Irak-resolusjon som inneholdt en kort tidsfrist og et ultimatum, USAs binding til å ta saken i egne hender om FN sviktet , samt USAs 48-timers ultimatum til Saddam-regimet.

Bindingene ser jeg på i sammenheng med 3 ulike spill: (1) spillet om ny Irak-resolusjon, (2) spillet om avvæpning av Irak, og (3) spillet om Iraks regime.

I spill 1 konkluderer jeg med at Frankrike ved å binde seg til veto, slik at USA og Storbritannia ikke så seg tjent med en votering, unngikk å måtte velge mellom to dårlige utfall. I spill 2 konkluderer jeg med at den amerikanske trusselen om bruk av militærmakt var troverdig og tilstrekkelig tydelig, men likevel ikke effektiv. En mulig grunn til det kan være at bindingen ikke var fullstendig. I spill 3 konkluderer jeg med at USAs 48-timers ultimatum til Irak-regimet ikke bidro til å endre Iraks valg av strategi.