Reorganisering - instrument eller trend? : reorganiseringen av den sentrale sosial- og helseforvaltningen 2001

Abstract

Sammendrag: Den sentrale sosial- og helseforvaltningen ble reorganisert i 2001. Flere forebyggingsinstitusjoner ble slått sammen til Sosial- og helsedirektoratet, som skulle ta seg av utøvende virksomhet. Statens helsetilsyn mistet mange av sine utøvende oppgaver for i større grad å kunne rendyrke tilsynsfunksjonen, både innen sosial og helse. Datainnsamling og forskning ble samlet i Nasjonalt folkehelseinstitutt. Sosial- og helsedepartementet skulle styrke sin rolle som sekretariat for politisk ledelse, og skille ut direktoratsoppgaver. Reorganiseringsprosessen bestod av fire faser: utredningsfase, høringsfase, vedtaksfase og detaljeringsfase.

For å studere denne reorganiseringsprosessen har instrumentelt perspektiv vært utgangspunktet. Innenfor dette perspektivet forutsettes det høy grad av klarhet i organisasjonstenkningen. Det innebærer klarhet omkring premisser, problemer og løsninger, og at valgte løsning er begrunnet ut fra hvilke effekter de vil ha. Videre forutsettes det høy grad av kontroll fra ledelsens side over deltakelsen i prosessen. Der det instrumentelle perspektivet ikke har strukket til, har institusjonell teori vært trukket inn, med et kulturelt perspektiv og et myteperspektiv.

Studiet av denne reorganiseringen viser at det instrumentelle perspektivet har stor forklaringskraft. Det gjaldt særlig aktiviseringen i alle deler av prosessen. Ledelsen hadde høy grad av kontroll over deltakelsen. Adgangen til å delta i reorganiseringen var i stor grad knyttet til formelle posisjoner, i tråd med et instrumentelt perspektiv. Det var også til en viss grad klarhet i organisasjonstenkningen. Ledelsen så reorganisering som et virkemiddel for å øke måloppnåelsen i forvaltningen.

Løsningen med å rendyrke tilsynsfunksjonen kan peke i retning av mytetenkning. Innenfor myteperspektivet kan man forvente uklar organisasjonstekning. Dette er fordi man forsøker å etterkomme forventninger i omgivelsene om hva som er den mest effektive måten å organisere forvaltningen på. Gjennom å gjøre det oppnår man legitimitet i omgivelsene. Rendyrking av tilsyn kan ses som en trend eller mote, gjennom en utbygging av tilsynsoppgavene i forvaltningen, og at tilsynsorganene har blitt egne organer, med økt uavhengighet, uten at dette har blitt utredet i særlig grad. Effektene av rendyrking av tilsyn fremstår dermed som uklare i forhold til hvilke mål de skal imøtekomme, og hvilke problemer de skal løse.

Innenfor det kulturelle perspektivet kan man forvente mindre klar organisasjonstenkning. Dette er fordi organisasjonskulturen antas å virke inn på tenkningen. Høringssvaret fra Kreftregisteret kan forklares ut fra dette perspektivet. Kreftregisteret var foreslått innlemmet i Nasjonalt folkehelseinstitutt. Kreftregisteret viste til uformelle verdier og normer i egen etat, og disse gikk på tvers av de verdier og normer som preget høringsbrevet. Det kulturelle perspektivet forklarer dermed hvorfor Kreftregisteret var negative til forslaget til ny struktur.

Reorganiseringsprosessen kunne i stor grad forklares ut fra et instrumentelt perspektiv, men både kulturelt perspektiv og myteperspektivet bidro til å belyse prosessen.