Menneskerettighetene i norsk bistandspolitikk

Abstract

"MENNESKERETTIGHETENE I NORSK BISTANDSPOLITIKK" Utgangspunktet for denne oppgaven er problemstillingen: "har det å fremme menneskerettighetene blitt en viktig del av norsk bistandspolitikk"? Bakgrunnen for problemstillingen er et ønske om å vurdere menneskerettighetenes rolle i norsk bistandspolitikk forut for, og etter de senere års store endringer i internasjonal politikk. Oppgaven fokuserer spesielt på menneskerettighetenes rolle i bistandspolitikken i løpet av det siste tiåret. Problemstillingen springer ut av følgende begrunnede antakelser og forutsetninger: For det første at menneskerettighetskonseptet tradisjonelt har vært et kontroversielt tema i internasjonale relasjoner. For det andre at det er en sterk underliggende målsetting i norsk bistands- og utenrikspolitikk om å bidra til å fremme menneskerettighetene. (Dette bygger bl.a. på J. Egeland (1988) "Impotent superpower potent small state"). For det tredje en begrunnet antakelse om at internasjonale og nasjonale endringer, blant annet i retning en demokratisk utvikling, vil kunne gjøre menneskerettighetskonseptet til et mindre kontroversielt tema. For det fjerde at Norge er en rasjonell bistandspolitisk aktør som ønsker høyest mulig måloppnåelse, herunder også å bidra til å fremme menneskerettighetene som et viktig underliggende mål og del av norsk politikk. Med en bakgrunn i disse begrunnede antakelser og forutsetninger, fremsatte jeg den spesifikke hypotese om problemstillingen at: "De sivile og politiske menneskerettighetene inngår nå som en viktigere del av norsk bistandspolitikk enn tidligere." Med andre ord, analysen var styrt av forventningen om at Norge, som en rasjonell aktør, ville utnytte økte muligheter og derav føre en politikk mer i tråd med den underliggende målsettingen i norsk politikk. Analysemetodene består hovedsakelig av dokumentanalyse og intervjuer i bistandsforvaltningen. Resultater: Analysen avdekket at de sivile og politiske menneskerettighetene kom til å spille en viktig rolle i erklært norsk bistandspolitikk. St.Meld nr.51 (1991-92) markerte et vendepunkt i bistandspolitikken, og styrket samtidig hypotesen ved å henvise til betydningen av endrede rammevilkårs betydning for en sterkere vektlegging av menneskerettighetene. Det viste seg imidlertid å være flere problemer forbundet med en aktiv oppfølging av det å fremme menneskerettighetene i implementeringsprosessen. For det første var det fremdeles en generell varsomhet mot å trekke inn politiske forhold i diskusjoner med mottakerland. For det andre ble det også hevdet å være kapasitets og kompetanseproblemer i bistandsforvaltningen knyttet til endringer i evalueringsprosess, dialog og løpende oppfølging av de sivile og politiske menneskerettighetene. Etter en nærmere vurdering av disse problemene konkluderte jeg med at selv om menneskerettighetene har kommet til å spille en viktigere rolle i erklært politikk, motvirkes dette av problemene i implementeringsprosessen. De sivile og politiske menneskerettighetene spiller ikke noen viktigere rolle i norsk bistandspolitikk enn tidligere. Problemene skyldes ikke temporære tilpasningsproblemer i forvaltningen, eller reelle vanskeligheter med å følge opp en "ny menneskerettighetslinje". Mye tyder derimot på at problemene er uttrykk for stor uenighet både innad i bistandsforvaltningen, og mellom forvaltningen og det politiske miljø om hvilken rolle menneskerettighetene skal spille i norsk bistandspolitikk . Dette fører til at jeg trekker frem, og diskuterer muligheten for å legge alternative analysemodeller til grunn for studiet av norsk bistandspolitikk.