Læring eller lobbying? : en analyse av drivkrefter for regimeendringer i norsk valutapolitikk. (1972-2000)

Abstract

Temaet for hovedoppgaven er regimeendringer i norsk valutapolitikk fra Bretton Woods fall (1971-73) og frem til i dag. Regimeendringer defineres ut fra endringer langs to dimensjoner i valutapolitikken, grad av fast kurs og bindingsform. Regimeendringer finner sted når vi ser en vesentlig endring på minst en av disse to dimensjonene. Fem tidspunkter i perioden fra 1971og frem til i dag identifiseres som regimeendringer. Den første regimeendringen finner sted i 1972 da Norge bestemte seg for å delta i det europeiske Slangesamarbeidet. Den neste regimeendringen er overgangen fra Slangen til valget om å binde kronen til en handelsvektet valutakurv. Videre regnes 1986 med slutt på devalueringer og overgang til rigid fastkurspolitikk og den unilaterale bindingen til ECU i 1990 som regimeendringer. Den siste regimeendringen som inkluderes i oppgaven er sentralbanksjef Svein Gjedrems omfortolkning av valutaforskriften og et skritt i retning av flytende kurs i 1999.

Oppgavens problemstilling kan formuleres som følger:

Hvilke drivkrefter har vært styrende for regimeendringer i norsk valutapolitikk post Bretton Woods?

Spørsmålet som stilles er hvem og hva er det som avgjør hvilket valutaregime vi får i norsk politikk? Tre ulike typer perspektiver bringes inn for å forklare drivkrefter for endring. Det første er et internasjonalt (system-) perspektiv. Hypotesen som avledes av dette perspektivet forklarer regimeendringer i valutapolitikken som en konsekvens av endrede internasjonale rammevilkår som integrasjonsprosessen i EF/EU og liberalisering av kapital. Det andre perspektivet er et interesseperspektiv. Interesseperspektivet forklarer regimeendringer som et resultat av endrede preferanser og koalisjoner i politikken og samfunnet. Det siste perspektivet er et ideperspektiv og forklarer regimeendringer som en følge av endrede ideer og oppfatninger samt læring i Norges Bank og forvaltningen.

Først og fremst må det slås fast at i alle casene, kanskje med unntak av ECU-bindingen i 1990, har internasjonale rammefaktorer spilt en avgjørende rolle i forkant av regimeendringen. Beslutninger om regimeendringer i Norge tas alltid under de forutsetninger som systemet gir. Funnene i denne oppgaven tyder dermed på at systemfaktorer virker både direkte som mulighetsbegrensende og indirekte via de nasjonale prosesser på beslutningsutfall i valutapolitikken.

For det andre er det tydelig å se at en idétilnærming strekker langt i et forsøk på å forklare drivkrefter for regimeendring. Hypotesen om rådende ideer og oppfatninger i Norges Banks betydning finner støtte i alle fem case som behandles i denne oppgaven, men er langt sterkere i noen case enn i andre. Særlig i 1986 og 1999 er det åpenbart at ideer og læring på teknokratplan har vært en av hoveddrivkreftene bak de beslutninger som har vært tatt.

Et interesseperspektiv ser ikke ut til alene å kunne forklare noen av regimeendringene. Like fullt ser vi tydelige eksempler på at preferansedannelsen i samfunnet og politikken har spilt en vesentlig rolle. Både i 1978 og i 1990 var Europaspørsmålet viktig for de valg som ble tatt. I 1978 valgte man å stå utenfor EMS-samarbeidet fordi EMS ble oppfattet som et viktig skritt mot dypere monetær integrasjon, og Norge ønsket ikke å ta del i dette. I 1990 valgte vi å binde oss til ECU delvis fordi vi nettopp ønsket å tilnærme oss EF. Det som er viktig å legge merke til her, er at valutapolitikken i relativt sterk grad fungerer som symbolpolitikk i EF-saken. Preferansedannelsen er dermed bare indirekte rettet mot spørsmålet om valg av valutaregime. Andre typer interessedannelse finner i liten grad sted i valutapolitikken og har dermed heller ikke innflytelse på valg av valutaregime.