| dc.description.abstract | Forhandlinger er en sentral metode for å fatte beslutninger i Den europeiske union. For å forstå de politiske prosessene er det viktig å ha kunnskap om hva som kjennetegner forhandlingene og det systemet de foregår innenfor. Dette er en forhandlingsteoretisk studie av Agenda 2000 forhandlingene og det institusjonelle forhandlingssystemet i EU. Agenda 2000 er populærbetegnelsen på en av de største og mest kompliserte forhandlingene som har funnet sted i EU. Reform av landbrukspolitikken, strukturpolitikken og unionens finansieringssystem skulle bidra til en helhetlig omlegging av unionens finansieringssystem og offentlige finanser ved å inngå i et finansielt perspektiv for EU-budsjettet.
Studien viser at medlemsstatene var tilbakeholdne med å gi informasjon om egne preferanser, at de forsøkte å utnytte informasjon på taktiske måter og at det ble gjort bruk av selvbindinger og trusler om veto. Samtidig tok partene hensyn til hverandres forståelse av situasjonen og viste vilje til å kompensere hverandre for å få til et rimelig resultat.
Kunnskap om det institusjonelle forhandlingssystemet i EU kan bidra til å forstå medlemsstatenes atferd. Kommisjonens forslagsrett deler forhandlingssystemet i EU inn i to faser. I den første fasen utformes forslaget, der er Kommisjonen den sentrale aktør. I den andre fasen forhandler medlemsstatene med sikte på å komme til enighet, dette er den fasen som tradisjonelt forbindes med forhandlinger. Dette er i konflikt med den grunnleggende strukturen i integrative forhandlinger, der alle aktører fritt skal kunne komme med forslag og delta i analyse av ulike løsningsalternativ. Forslagsretten etablerer et felles grunnlag for forhandlingene. Det hindrer partene i å manipulere informasjon, en viktig mulighet i distributive forhandlinger. Den første fasen er den mest kreative i unionens beslutningssystem. I dette ligger det et integrativt potensiale. Under Agenda 2000 forhandlingene var Kommisjonens muligheter til nytenkning begrenset fordi de ulike elementene i forslagspakken var institusjonalisert.
Presidentskapet har ansvar for å lede og organisere forhandlingene og for å mekle mellom de andre medlemsstatene, i tillegg til at de skal ivareta sine interesser som medlemsstat. Dette er en kombinasjon av rolleforventninger som skapte problemer under Agenda 2000 forhandlingene. Det oppsto tvil om hvorvidt det tyske presidentskapet satte nasjonale interesser framfor fellesskapets interesser slik at partene ble redde for å gi åpent uttrykk for sine preferanser av frykt for at dette ville bli utnyttet. Derfor var det også vanskelig for Tyskland å ivareta nasjonale interesser på en god måte. Forhandlingssystemet i EU inneholder imidlertid en mulighet for at Kommisjonen kan mekle mellom medlemsstatene når det er vanskelig for en medlemsstat å fylle denne rollen.
Fellesskapsmetoden for forhandlinger inneholder normer om atferd i forhandlingene som legger føringer i integrativ retning og setter krav til rimelig atferd. Atferd som brøt med fellsskapsmetoden forekom, men var ikke dominerende, forhandlingene tok ikke form av ultimatumspill, det forekom heller ikke trusler om brudd i EU-samarbeidet. Partene tok hensyn til hverandres interesser og viste vilje til å kompensere hverandre.
Oppgaven fokuserer på forhandlingene mellom stats- og regjeringssjefene i Det europeiske råd og mellom fagministrene i Rådet for den europeiske union, i tidsrommet fra Tyskland overtok presidentskapet i EU 1. januar 1999 og fram til 26 mars 1999 da forhandlingene ble avsluttet på et ekstraordinært toppmøte i Berlin. Med det rettes oppmerksomheten mot toppen av forhandlingssystemet i EU der de mest politisk kontroversielle spørsmål avgjøres. Dette gir kunnskap om forhandlinger i EU som et supplement til Moravcsiks (1992,1998) studier av intergovernmentale konferanser, som foregår utenfor det institusjonelle system i EU, og til studier av forhandlinger mellom medlemsstatenes faste representanter under ministernivå i Rådet (Beyers (1998), Egeberg (1998), Lewis (1998),(2000)). | nor |