| dc.description.abstract | Bakgrunnen for denne studien er et sterkere politisk og offentlig fokus på ulike samfunnssektorers betydning for miljøproblemer og miljøpolitikk, og behovet for å håndtere selve årsakene til miljøproblemene. Et sentralt utgangspunkt for dette fokuset var framleggelsen av Brundtlandkommisjonens rapport Vår felles framtid i 1987. På denne bakgrunn har det i en rekke land siden slutten av 1980-tallet blitt etablert ordninger for å gi nasjonale, sektorbaserte styringsorganer, som departementer, et styrket miljøansvar. Dette knyttes i denne oppgaven til begrepet "sektorintegrasjon". "Sektorintegrasjon" operasjonaliseres som et styrket miljøansvar både i forhold til formell departementsstruktur og formelle prosedyrer for politikkutforming- og oppfølging på departementsnivå. I denne studien er målet å sammenlikne Danmark og Norge. Videre avgrenses studien til energiområdet, som regnes som en avgjørende sektor i forhold til miljøproblemer og oppfylling av miljøpolitiske målsettinger.
Hovedfunnet er at det i Danmark og Norge i ulik grad og på ulik måte er etablert sektorintegrasjon på energiområdet, og at Danmark har oppnådd en høyere grad av dette enn Norge. Dette fordi det i Danmark er et felles miljø- og energiministerium og en integrert energi- og miljøplanlegging. I Norge er det to atskilte departementer, og mer atskilte prosesser for politikkutforming- og oppfølging.
Neste skritt er å analysere bakgrunnen for denne forskjellen og finne mulige forklaringer på ulik grad og type sektorintegrasjon. Det tas utgangspunkt i tre teoretiske perspektiver, som antas å være komplementære. Det første perspektivet er basert på antakelser om staten som enhetlig, rasjonell aktør der nasjonale, energipolitiske interesser er avgjørende. Disse interessenes betydning her er basert på forholdet mellom oppbyggingen av den materielle energistruktur og hvilke miljøkonsekvenser energiproduksjon- og forbruk representerer. Der nasjonale energipolitiske interesser er sammenfallende med å ta miljøhensyn antas dette å lede til høy grad av sektorintegrasjon. Analysen viser at dette sammenfallet er størst i Danmark. Med utgangspunkt i en situasjon med knapphet på energiressurser har det blitt foretatt en vektlegging av energisparing og fornybare energiressurser. Dette har utgjort kjernen i den integrerte energi- og miljøplanleggingen som igjen utgjør kjernen i dansk sektorintegrasjon. I Norge er avstanden større mellom nasjonale energipolitiske interesser og miljøhensyn. Imidlertid er dette perspektivet mindre egnet til å belyse hvorfor sektorintegrasjon overhodet har blitt etablert i Norge, og hvorfor ulike ordninger er lagt til grunn i de to landene.
Det andre teoretiske perspektivet tar utgangspunkt i måten det nasjonale politiske systemet er bygd opp på og fungerer. Det fokuseres for det første på politiske institusjoner og statlige styringstradisjoner. For det andre fokuseres det på betydningen av politiske styringsflertall, og på samspillet med interesseorganisasjoner. Hovedfunnet ut fra dette perspektivet er at det i Danmark har vært et klarere politisk flertall for å integrere miljøhensyn i energipolitikken, i tillegg til en sterkere tradisjon for statlig regulering og planlegging. Dette har igjen utgjort et hovedfundament for integrert energi- og miljøplanlegging. I Norge har det vært sterkere politisk konflikt om forholdet mellom energi- og miljøpolitikk. Det har også i Norge vært innslag av statlig styring og planlegging, ikke minst på vannkraftområdet, men dette har ikke fått samme betydning som i Danmark. En viktig bakgrunn for dette, er de ressursmessige ulikhetene de ulike planleggingsformene baserer seg på.
Et siste teoretisk perspektiv peker på betydningen av internasjonale forhold og internasjonalt samarbeid knyttet til energi- og miljøpolitikk. Dette gjelder for det første prosesser på et globalt nivå knyttet til FN-systemet. I Norge kan oppfølgingen av Vår felles framtid sies å representere en forklaring på hvorfor Norge overhodet etablerte ordninger som kan knyttes til "sektorintegrasjon". I tillegg til FN-prosessene blir også betydningen av EUs arbeid for å integrere miljøhensyn i sine politiske vedtak vurdert. Danmark og Norge har ulik formell tilknytning til EU. Imidlertid er det lite som tyder på at EUs energi- og miljøpolitiske vedtak har ledet til større grad av sektorintegrasjon, eller mer sektorintegrasjon i Danmark enn i Norge.
Totalt påviser det interessebaserte perspektivet en forskjell i grad av prioritering av miljøhensyn, mens det politiske og institusjonelle perspektivet i sterkere grad kan skissere bakgrunnen for ulikheter i type sektorintegrasjon mellom Danmark og Norge. Det internasjonale perspektivet kan forklare et sammenfall i tidspunkt og utgangspunkt for etableringen av sektorintegrasjon. Perspektivene bør derfor ses i sammenheng. | nor |