| dc.description.abstract | Oppgaven tar for seg USAs rolle som fredsmegler i Bosnia i perioden mellom 1991 og 1995. USA er i dag verdens eneste supermakt, og har tilstrekkelig makt og ressurser til å påvirke parter i ulike konflikter. På grunn av sin innflytelse og makt inntar USA ofte en tredjepartsrolle, der de benytter enten press eller lokkemidler for å partene til å komme frem til en løsning.
Til tross for at USA har intervenert i flere konflikter de siste tiårene, har amerikanerne ikke hatt en klar strategi for megling og intervensjon, og interveneringen har ofte vært preget av ad-hoc-baserte beslutninger og mangel på en samlet strategi.
Denne oppgaven tar for seg hvilke faktorer som har størst effekt på USAs valg av meglerstrekk og hva slags beslutningsprosesser som ligger til grunn for USAs interveneringstrekk. Oppgaven belyser hvilke faktorer som best kan forklare endringer og variasjoner i USAs megleratferd.
Konflikten i Bosnia og USAs atferd der er godt egnet til å belyse USAs varierende meglerstrategi. I denne konflikten ble USA gradvis og svært motvillig trukket inn som tredjepart. USA ønsket i utgangspunktet å la EU ta ansvaret for konflikten på Balkan, men etter hvert som den humanitære katastrofen eskalerte og det internasjonale presset økte, følte USA seg presset til å foreta seg noe. USA entret som en svært moderat og forsiktig tredjepart, men endte til slutt opp som en aktiv megler som mer eller mindre presset partene frem til en avtale i 1995 etter å ha drevet et aktivt skytteldiplomati.
I oppgaven blir USAs megleratferd i Bosnia delt inn i seks faser basert på P.T. Hopmanns ulike meglerroller (Hopmann 1996). Hopmann skiller mellom fem ulike roller som en tredjepart kan innta i en konflikt. Disse rollene spenner fra nøytrale og upartiske tredjepartsroller, som kun legger forholdene til rette for forhandlinger, til en partisk tredjepartsrolle der megler aktivt påvirker forhandlingene og forhandlingsresultatet. Klassifiseringen av USAs atferd viser at USA inntok flere av disse rollene i perioden mellom 1991 og frem til Daytonavtalen i 1995.
I den andre delen av oppgaven drøftes det hvorvidt endringene i USAs strategi var et resultat av ytre endringer, eller hvorvidt de var en konsekvens av interne politiske forhold i USA. Dette gjøres ved å studere hvorvidt USA handlet som en enhetlig rasjonell aktør eller hvorvidt beslutningsprosessene var påvirket av flere byråkratiske og organisatoriske faktorer ( Allison 1971), og ved å se på hvilke påvirkningsfaktorer som hadde størst effekt på de beslutningene som ble foretatt (Rosenau i Kegley & Wittkoph 1996).
Oppgaven viser at eksterne forhold og endringer hadde størst effekt på de meglertrekk som ble foretatt i begynnelsen av perioden. Men etter hvert som amerikanerne begynte å føle at de hadde investert mye uten at partene hadde kommet noe nærmere en fredsavtale, og USA innså at interveneringen ikke hadde den tiltenkte effekten, fikk også interne faktorer betydning for hvilke trekk som ble foretatt.
Oppgaven viser at USA ikke hadde en klar og destinert strategi i denne konflikten, men at den amerikanske administrasjonen tilpasset sine trekk ut i fra endringer i situasjonen. Det er to viktige funn som kommer frem etter analysen. Det ene er den ikke-tiltenkte effekten USAs trekk har på partene fordi USA er verdens eneste supermakt. På grunn av denne effekten fikk ikke USAs trekk den tiltenkte effekten på partene, og USA måtte etter hvert endre sin strategi.
Det andre funnet er at partene og resten av det internasjonale samfunnet alltid vil oppfatte USA som en potensiell supermanipulator, selv når USA i utgangspunktet ikke er engasjert i konflikten.
I fremtidige konflikter, der USA inntar en tredjepartsrolle, må USA ta hensyn til både det faktum at partene oppfatter USA som en potensiell manipulator og at amerikanske trekk ikke nødvendigvis har den tiltenkte effekten på partene, nettopp fordi USA i dag er verdens eneste supermakt. | nor |