Et uekte barn kreves sin rett? : en studie av Europaparlamentets utvikling og en analyse av de sentral mekanismene i denne prosessen

Abstract

Hovedmotivet for å gjennomføre denne studien har vært ønsket om å bidra til økt kunnskap om Europaparlamentet og dets institusjonelle utvikling. Det å forstå prosessen som ligger til grunn for dagens Europaparlament er av stor verdi siden institusjonen over tid har oppnådd økt makt og har inntatt en posisjon som stadig mer sentral aktør i EU.

Oppgaven har sitt utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvilke mekanismer kan bidra til å forklare utviklingen av Europaparlamentets ,funksjon i EU?

Denne problemstillingen innebærer at jeg samtidig undersøker utviklingens betydning for maktfordelingen mellom de ulike institusjonene i systemet.

Jeg benytter meg av to teoretiske perspektiver som i utgangspunktet oppfattes å være komplementære: intergovernmental teori og institusjonell teori. Ad sistnevnte ligger hovedvekten på historisk institusjonalisme og en spesiell variant av rational choice institusjonalisme, teorien om betinget agendasetting.

Oppgavens eksplorative og beskrivende deler gjengir Europaparlamentets funksjonelle utvikling. Denne fremstillingen er kategorisert etter de tre funksjonsområder man normalt knytter til et parlament - budsjett, lovgivning og kontroll og overvåkning. I oppgavens avslutningskapittel drøfter jeg enkelte normative spørsmål som er relevante i tilknytning til Europaparlamentet.

<B>Hovedfunn</B>

Medlemsstatene star sentralt i EUs beslutningstaking. Dette vises ikke minst gjennom den betydning traktatrevisjoner har hatt for bestemte aspekter ved EPs utvikling. Videre har medlemsstatene bevisst unnlatt å delegere makt til Europaparlamentet på områder som anses spesielt sentrale for nasjonalstatene, så som landbruk og konkurransepolitikk. Det kan dermed ikke herske noen tvil om at liberal intergovernmentalisme gir et fruktbart inntak til forklaring av prosessen.

På den annen side er det like tydelig at perspektivet mister av syne andre vesentlige sider ved utviklingen, som har gjort seg gjeldende både utenfor og imellom de store traktatkonferansene. Det denne studien i like stor grad synliggjør, er betydningen av institusjonelle og historiske drivkrefter, som former og endrer rammene rundt beslutningstaking. Medlemsstatenes beslutningstaking på mellomstatlige regjeringskonferanser finner ikke sted i et historisk og omgivelsesmessig vakuum. Tvert imot viser studien at det eksisterer en sammenheng mellom enkeltbeslutninger over tid, og at flere sentrale vedtak i realiteten innebærer en videreføring og formalisering av allerede etablert praksis. Både sti-avhengighet og uintenderte konsekvenser er mekanismer som har gjort seg gjeldende og som har begrenset medlemsstatenes reelle kontroll over Europaparlamentets utvikling.

Det mest oppsiktsvekkende funnet er den rollen Europaparlamentet selv har evnet å spille i prosessen mot økt makt for egen institusjon, spesielt etter innføringen av direkte valg. Strategisk bruk av formelle rettigheter, og strategiske initiativer for innføring av nye prosedyrer ledet i flere tilfeller til direkte motsetninger og konflikter med Rådet. Parlamentet har likevel lykkes i mye av sin kamp for økt makt, som i Here tilfeller har gitt uventede resultater. Ut fra en samlet vurdering trekker jeg derfor den slutning at Europaparlamentet som overnasjonal institusjon har hatt selvstendig effekt på utviklingen.