| dc.description.abstract | Et nordisk modellavvik
Statlige regimer for regulering av subnasjonale selvstyreorganer står i fokus for denne studien. Siktemålet er å avdekke sammenfallende eller avvikende utviklingstrekk i de norske og svenske regimenes regulering av tjenesteområdene økonomiforvaltning og opplæring i perioden 1990-2000. Studien skisserer dessuten to alternative, teoretiske perspektiv, som bidrag til forklaring av divergerende utviklingstrekk.
Undersøkelsen forutsetter at regimenes regulative strategier kan ordnes etter fire hovedtyper: rangstyring, regelstyring, ressursstyring og forventningsstyring. For hver hovedtype antas ett sett av regulative virkemidler å dominere. I beskrivelsen av regimene benyttes fire kategorier av korresponderende virkemidler: hierarkiske, rettslige, finansielle og indikative virkemidler. For hver kategori presenteres intenderte, formulerte og praktiserte tiltak. Dessuten presenteres regimenes institusjonelle grunnlag.
To alen av ulike stykker ?
Studien viser at de norske og svenske reguleringsregimene i overveiende grad er kjennetegnet av divergerende utviklingstrekk. Mens det svenske regimet i den undersøkte perioden har avviklet bruk av reguleringsstrategier med vekt på rangstyring, har det norske regimet beholdt viktige elementer av denne strategien i sin regulering. Mens det svenske regimet både i intensjoner og formuleringer har redusert sin bruk av regelstyring, har dereguleringen i det norske, formulerte regimet fått en mer beskjeden rekkevidde. Regimenes divergens for regelstyring er særlig tydelig i tilknytning til økonomiforvaltning. Det norske regimet viderefører en betydelig regulering av organisasjon og prosess, samt en tilsynsordning som mangler parallell i det svenske regimet. Begge regimer benytter fortsatt strategier knyttet til ressursstyring, men med ulik innretning. Mens det svenske regimet benytter omfattende avgiftstiltak i sin regulering, er det norske regimet i særlig grad rettet mot regulering av selvstyreorganenes evne til å egenfinansiere uspesifiserte formål. Begge regimer har i løpet av den undersøkte perioden introdusert reguleringsstrategier med vekt på forventningsstyring. Tiltak knyttet til målstyring har imidlertid en svært beskjeden posisjon i det norske regimet, mens det spiller en betydelig rolle i det svenske regimets regulering av opplæringstjenestene.
Mer generelt har studien har vist at mens tradisjonelle strategier i Sverige er erstattet av nye strategier, har inntak av nye reguleringsstrategier i Norge snarere bidratt til å supplere tradisjonelle, men fortsatt aktive strategier. Særpregende for det norske regimet er at hierarkiske virkemidler, med opphav i 1800-tallets relasjon mellom enhetsstat og selvstyreorganer, benyttes side om side med indikative virkemidler, forankret i 1990-tallets mikroøkonomisk inspirerte forvaltningsreformer.
To skisser til forklaring
Analysen viser at ulik forvaltningstradisjon er den uavhengige variabel som særlig kan bidra til å forklare de norske og svenske reguleringsregimenes divergerende utviklingstrekk. Det norske regimets rot i en vestnordisk forvaltningstradisjon synes å forklare den mer politiserte og mindre legalistiske tilnærmingen til regulering. I det svenske regimet forvaltes nasjonal politikk av rendyrkede, politiske sekretariater (departementer), med beskjedent operativt ansvar. Regimet kanaliserer en betydelig del av sin regulering gjennom et nettverk av frittstående embetsverk. Spørsmål om lovstridige handlinger reguleres i et system av uavhengige rettsinstanser og ikke gjennom administrative, prefektorale prosedyrer, som i den vestnordiske tradisjonen. Variabelen internasjonale forvaltningsreformer kan bidra til å forklare hvorfor det svenske regimet raskere og i større grad har tilpasset sin regulering av økonomiforvaltning og opplæringstjenester til mikroøkonomisk inspirerte styringsformer. Reformene har særlig lagt vekt på strategisk styring og fristilt operativt ansvar, som også er viktige elementer i den svenske forvaltningstradisjonen. For den svenske enhetsstaten har samspillet mellom tradisjon og reform derfor i liten grad representert en utfordring, men snarere en bekreftelse av egen regulativ tilnærming.
En familie, men to tradisjoner
I en større sammenheng er studiens funn av divergerende utviklingstrekk neppe tilstrekkelige til å bestride regimenes nordiske, enhetsstatlige slektskapsforhold. Studien har likevel antydet at spor av to nordiske forvaltningstradisjoner kan identifiseres i avvikene mellom det norske og svenske regimets regulering av selvstyreorganenes økonomiforvaltning og opplæringstjenester. | nor |