Spillet om Jugenbyen : en lokalmaktstudie i Ålesund Kommune

Abstract

Studien tar utgangspunkt i Grimmergaard- prosjektet i Ålesund kommune. I begynnelsen av 1997 kom det en forespørsel fra Brødrene Jangaard om utvidelse av et kjøpsenter i Ålesund sentrum. Denne utvidelsen ville medføre riving av fem jugendstilhus. Etter hvert som saken utviklet seg, måtte byggherrene ta hensyn til verneinteressene, noe som førte til at blant annet tre av de fem husene ble bevart. Verneinteressenes gjennomslag i Grimmergaard- prosjektet er utgangspunktet for oppgavens problemstilling:

Hva var betingelsene for at verneinteressene fikk gjennomslag for sine synspunkter i Grimmergaard- prosjektet ? Verneinteressene blir i denne oppgaven oppfattet som to grupperinger. Vernemyndighetene (antikvarer på statlig og fylkeskommunalt nivå) og de lokale verneinteressene (Fortidsminneforeningen og Aalesunds Museum samt enkeltpersoner i tilknytning til disse miljøene og lokalpolitikere).

For å belyse problemstillingen har vi tatt utgangspunkt i Regimeteorien, og spesielt Clarence N. Stones bidrag. Denne teorien er en av de nyeste innenfor lokalmaktteoriene, hvor man har utvidet maktdefinisjonen til det å ha makt til noe. Utgangspunktet for regimeteorien er hvordan noen i dagens komplekse samfunn kan ha mulighet til å regjere eller handle. Svaret regimeteorien finner er at det dannes koalisjoner eller regimer. På grunnlag av komplementære ressurser søker aktører sammen for å handle. Regimeteorien er utformet i USA, og de fleste casene er også hentet derifra. Dermed vil det være interessant å undersøke i hvilken grad denne teorien passer på norske kommuner.

Metoden som brukes i denne oppgaven er en kombinasjon av case- studie, skrevne kilder og kvalitative intervjuer.

I analysen søker man å undersøke problemstillingen ved hjelp av fire kjennetegn hentet fra regimeteorien: Det politiske lederskapet , Forretnings-interessene , Ressurser og Det uformelle... . Ved undersøkelser av Det politiske lederskapet finner vi at verneinteressene er representert i Bystyret i Ålesund kommune samt i Hovedutvalget for plansaker og i Formannskapet. Det var flere av de politiske partiene i Ålesund som hadde vern av jugendstilen i sine partiprogram. Dette førte til at det ikke oppstod noen form for grasrotaksjoner. Verneinteressene var også i besittelse av strategiske verv og posisjoner. Verneinteressene hadde dermed posisjons-makt. Videre finner vi at verneinteressene hadde koalisjonsmakt ved at de samlet og overbeviste seks av ni partier i Bystyret til å stemme imot riving av jugendstilhusene. Verneinteressene hadde også personlig makt, fordi politikerne som gikk inn for vern av jugendstilhusene hadde lengre politisk erfaring enn politikerne som gikk inn for vekst. Vi finner dermed grunnlag for at det politiske lederskapet var en av betingelsene for at verneinteressene fikk gjennomslag for sine synspunkter i Grimmergaard- prosjektet. Når det gjelder Forretningsinteressene i Ålesund kommune var de svakere enn tidligere funn hentet fra amerikanske case. Til tross for dette finner vi ikke støtte for at forretningsinteressene svakere stilling var en av betingelsene for at verneinteressene fikk gjennomslag for sine synspunkter i Grimmergaard-prosjektet. Videre finner vi at vernegrupperingen og vekstgrupperingen hadde komplementære ressurser, hvor verneinteressene hadde et relativt stort kontakt-nett sammenlignet med forretningsinteressene, og hvor de hadde ressurser til å sette vern på dagsorden og gjennomføre en massemobilisering. Verneinteressene var også i besittelse av formelle ressurser som fredning og kunnskap om Verne- og Byformingsplan for Ålesund sentrum. Dette var strategiske ressurser som førte dem i forhandlingsposisjon med forretningsinteressene. Den siste ressursen vi avdekket var verneinteressenes argumentasjon for vekst og vern. Det ble avdekket en forståelse for at man trenger både økonomisk vekst og vern av jugendstilen (og ikke enten eller). Alle disse ressursene bør sees som betingelser som førte til at verneinteressene fikk gjennomslag for sine synspunkter i Grimmergaard- prosjektet. Det uformelle samarbeidet mellom verneinteressene og forretningsinteressene var også en av betingelsene for at verneinteressene fikk gjennomslag for sine synspunkter.

Analysen oppsummeres i kapittel 6.0 Regimer kan variere... , og drøfter i hvilken grad vi kan snakke om et regime i Ålesund, og i så tilfelle hvilket regime er det her snakk om.