Abstract
I denne undersøkelsen gjøres en casestudie av Øvre Eikers politiske styringsstruktur, Komitemodellen. Det er organiseringen av det politiske arbeidet som står i fokus. I 1993 gikk Øvre Eiker bort fra hovedutvalgsmodellen, hvor sektorutvalgene hadde beslutningsmyndighet innenfor sine områder. I stedet etableres saksforberedende komiteer (altså komiteer uten beslutningsmyndighet). Formannskapet er i størst mulig grad sidestilt komiteene, og kommunestyret er i prinsippet kommunens eneste vedtaksføre organ. Det er stor grad av delegasjon fra politisk til administrativt nivå, og forholdet mellom nivåene er bygget på ideen om få kontaktpunkter. Undersøkelsen ønsker både å belyse prosessen, og å se på effektene av Komitemodellen. Hensikten har vært å få til en endring i den politiske styringen i retning av det nevnte strategisk styringsidealet.
Problemstillingen knyttet til prosessen var:
Hva kjennetegnet reorganseringsprosessen? Hvorfor valgte de å omorganisere?
For å belyse problemstillingen knyttet til prosessen benyttet jeg meg institusjonelle omgivelsesperspektivet og et rasjonelt- instrumentelt perspektiv. De valgte teoretiske perspektivene bidrar til å belyse ulike deler av prosessen. Der det rasjonelle perspektivet fokuserer på interne prosesser i organisasjonen, åpner det institusjonelle omgivelsesperspektivet for omgivelsene som en viktig faktor for å forklare forløpet, utfallet og bakgrunnen for reorganiseringsprosessen. En slik supplerende perspektivbruk bidrar til å nyansere bildet av hva som kjennetegnet reorganiseringsprosessen i Øvre Eiker, og det valget av organisasjonsstruktur denne kulminerte i.
Problemstillingen i effektstudien var:
Hvilke effekter har Komitemodellen gitt for den politiske styringen?
Et hovedfunn i effektstudien er at ny politisk styringsstruktur ikke har noen betydelig innvirkning på politikernes atferd. Deres måte å forholde seg til den administrative delen av organisasjonen på, samt deres orientering er stort sett uendret i forhold til tidligere. De lykkes altså ikke å endre den politiske styringens karakter i mer strategisk retning. Dette var den overordnede målsettingen bak reorganiseringen. Dette er et funn som gir det den Selznickse varianten av det institusjonelle perspektivet en betydelig forklaringskraft. Imidlertid argumenterer jeg for at det ikke nødvendigvis betyr en ditto svekkelse av det rasjonelle perspektivet. Dette har en sammenheng med at det i mange henseender ikke er gjort noen reelle endringer i forhold til tidligere, og det er dermed heller ikke grunnlag for å forvente noen endring i politikernes atferd.
Hovedkonklusjonen er dermed at ny struktur ikke har noen særlig betydning for den politiske styringens karakter, og at kommunens hovedmålsetting med omorganiseringen ikke oppfylles. Dette gjorde at jeg avslutningsvis stilte ved endringsaktørenes begrunnelser for å iverksette Komitemodellen, er disse bare retorikk? Det å spille på myter om sammenhenger mellom mål og virkemidler kan være effektivt for å få tiltak iverksatt. På bakgrunn av den manglende korrelasjonen mellom de målsettinger denne undersøkelsen belyste og hvordan politikernes atferd fremstår i dag, virker det i hvert fall rimelig at pådriverne for omorganiseringen har tillatt seg å overdrive Komitemodellens potensiale for å bedre ulike forhold i organisasjonen. I likhet med mange andre reformkommuner synes mange av de uttalte målsettingene å være mer intensjonserklæringer eller har mer karakter av å være uforpliktende løfter, enn av å være forventede virkninger av de tiltak og endringer som faktisk blir gjennomført.