| dc.description.abstract | "MENINGSMÅLINGER - EN STYRKE ELLER SVEKKELSE FOR DEMOKRATIET"
Denne hovedoppgaven har tatt for seg medienes bruk av meningsmålinger foran stortingsvalgene i 1981 og 1993. Jeg har valgt å se på syv avisers behandling av galluper i en periode på fire uker før avstemningsdagene.
Tre spørsmål har stått sentralt. For det første i hvilken grad de metodiske kravene (faglige standarder) er gjengitt i avisenes presentasjon av undersøkelsene ved valget i 1993 . Dernest har jeg studert nærmere den mulige koblingen mellom avisenes politiske sympatier og bruken av galluper. Og sist, men ikke minst, har jeg sett på praktiseringen av de faglige standarder i avisene meningsmålinger over tid, i tillegg til at omfanget av galluper i de to periodene har blitt sammenliknet.
Opinionsundersøkelsenes rolle i demokratiet har vært hovedbidraget i den teoretiske forankringen. Tre modeller ble særlig drøftet, med spesiell vekt på det opinionsstyrte partidemokrati. Hovedpoenget er her ideelt sett at meningsmålinger ikke skal bestemme den politiske utviklingen, men i stedet i "råd" til politikerne i de styrende organer. To ulike argumenter vedrørende gallupenes demokratiske funksjon sto også i fokus. Det demokratiske argument, som ser på meningsmålinger som et bindeledd mellom velgerne og de valgte, og det manipulerende argument, som hevder at opinionsundersøkelser brukes for å oppnå egen gevinst, ble begge diskutert i teoridelen.
Når det gjelder den metodiske tilnærmingen har en kombinasjon av kvalitativ og kvantitativ innholdsanalyse vært tatt i bruk. Førstnevnte i den hensikt å få en oversikt over et relativt stort materiale, og sistnevnte for å få fram avisenes argumenter ved hjelp av sitater.
De empiriske funnene går i retning av at det er mye slurv og unøyaktigheter i oppgavens første problemstilling. Spesielt feilmarginer og spørsmålsformuleringer er dårlig dekket, mens noen av de andre standardene ga mer positive resultater. Avisenes politiske sympatier og bruken av opinionsundersøkelser viste i overveiende grad at man stort sett er opptatt av å gi en mest mulig nøytral vurdering av resultatene uten å ha egen gevinst i tankene. Når det gjaldt gallupenes utvikling over tid var det en viss, men ikke særlig stor, forbedring å finne i empirien. Oppgavens konklusjoner gir ikke et entydig negativt bilde av meningsmålingenes demokratiske funksjon. Til tross for at enkelte standarder som har en fundamental betydning for hvordan galluper kan utnyttes ofte er utelukket, er bildet mer nyansert enn som så. Riktignok kan det stilles spørsmålstegn ved om galluper virkelig er uttrykk for folkemeningen så lenge det foregår klare brudd på de metodiske kravene, men tiden mellom 1981 og 1993 har vist at man tross alt ser positive utviklingstendenser.
Det var også gledelig å registrere at oppgavens andre problemstilling ikke viste en vridning i forholdet mellom avisenes politiske sympatier og presentasjonen av gallupene. Det manipulerende og det demokratiske argument trekker på mange måter i forskjellige retninger, men et sentralt funn var det å få bekreftet at målingenes presisjonsnivå har vært høyt foran begge valgene. Dette må igjen tolkes som bra håndverk.
Folkemeningen uttrykt gjennom gallupene får relativt mye spalteplass i avisene, og dette er nok et tegn på at man i journalistikken ønsker å få mer tyngde i ulike resonnementer. Det er atskillig lettere å argumentere for et standpunkt når man har en meningsmåling i ryggen. Hovedkonklusjonen må derfor bli at meningsmålinger kan bli et nyttig korrektivins- trument i demokratiet, selv om måten galluper brukes på i dag ikke entydig støtter dette. Meningsmålinger har blitt en sentral del av politikken, og ikke minst i en valgkamp har de stor betydning. | nor |