Rasjonalitet, oppmøte og stemmegivning : en analyse av valgdeltakelse i fire tidlige stortingsvalg

Abstract

En rekke faktorer ser ut til å innvirke på hvor stor valgdeltakelsen blir. I henhold til Anthony Downs er det ikke rasjonelt å stemme i valg med topartisystemer, der stemmegivning forutsettes å være oppriktig. Grunnen til at det ikke er rasjonelt er at kostnadene forbundet med å stemme som regel er større enn gevinsten. Med utgangspunktet i Anthony Downs' overføring av økonomisk teori til studiet av velgernes beslutningssituasjon, studerer jeg hvordan valgfremmøtet og oppmøtebeslutningen berøres av instrumentelle betraktninger.

Det gjøres et skille mellom oppmøte og stemmegivning, slik at velgeren anses først å ta stilling til hvorvidt han skal stemme, for eventuelt i neste omgang å avgjøre hvem han skal stemme på. Dette skillet er ikke nødvendigvis reelt, men i forhold til å analysere handlingsvalgene er det fordelaktig å operere med denne separasjonen.

Mange deltar som kjent i demokratiske valg, til tross for at teorien anser dette for irrasjonelt. At instrumentelle modeller ikke har lykkes å predikere/forklare stemmeandelen i faktiske valg, har gitt opphav til betegnelsen stemmeparadokset. Selv om tilnærmingen oppfattes som utilstrekkelig for å forklare individuelt rasjonelt oppmøte, er det likevel mulig at forventede kostnader og forventet nytte spiller en rolle. Ved å foreta retningsprediksjoner med tanke på konkrete og falsifiserbare hypoteser, kan man demonstrere hvorledes kostnader og nytte virker inn på oppmøtet.

Rasjonalitetsmodeller danner grunnlaget for hovedoppgavens hypoteser, som testes på fire stortingsvalg i perioden 1909-1918. På den tiden benyttet man flertallsvalg i enmannskretser med omvalg. Omvalgene analyseres som pluralitetsvalg, mens første valgrunde anvendes for å beregne konkurransen mellom kretsens kandidater. Det historiske aspektet gjør det også mulig å anslå kostnader forbundet med å møte opp. Kostnadene dreier seg om værforhold og avstand til valglokalet. Når det gjelder forventet nytte, studeres det ut i fra sannsynligheten til å påvirke valgresultatet, og nyttedifferansen mellom alternativene. Utgangspunktet for å avdekke om sannsynligheten påvirker velgerne, er elektoratets størrelse og hvor tett konkurranse det er ventet å bli om mandatet i kretsen. For nyttediferransen benyttes en indeks for avstanden mellom de tre ledende aktørene på stortinget.

Ved hjelp av lineær regresjonsanalyse kaster jeg lys over faktorenes sammenheng med oppmøteprosenten i 1440 kommuner. Både trekk ved valgkretsen og ved kommunen ble undersøkt ved hjelp av makronivådata. Selv om jeg ønsket å oppnå kunnskap om individuell beslutningstaking, bestod datamaterialet utelukkende av strukturelle opplysninger. Direkte overføring av korrelasjonene til individnivå er derfor problematisk.

Oppgavens overordnede spørsmål var knyttet til rasjonalitetsmodellers fruktbarhet i forhold til å forklare både oppmøte og stemmegivning.