Bare propaganda? : en analyse av NATOs og norske myndigheters informasjonsvirksomhet under Operation Allied Force i 1999

Abstract

I 1999 iverksatte NATO en militær operasjon mot det tidligere Jugoslavia, Operation Allied Force (OAF). Oppgaven analyserer hva som kjennetegnet NATOs og norske myndigheters informasjonsvirksomhet under OAF og stiller spørsmål ved om de kan karakteriseres som propaganda. Analysen tar utgangspunkt i tilnærminger som hevder at ulike myndigheter søker å påvirke mediene, og at myndighetene i stor grad oppnår å legge føringer for medienes arbeid.

Informasjonsvirksomheten i forbindelse med OAF illustrerer hvordan det som har blitt kalt kampen om det kommunikative rommet har blitt en sentral del av moderne krigføring. Informasjonsvirksomheten under OAF var preget av kamp for å kontrollere informasjonsstrømmen, styre medierapporteringen og vinne opinionen. Mediekampanjer var et av virkemidlene som NATO og alliansens medlemsland brukte for å legitimere sitt engasjement i det tidligere Jugoslavia.

Drøftingen av hva som karakteriserte NATOs og norske myndigheters informasjonsvirksomhet skjer i hovedsak ved å vurdere om de hadde propagandistiske trekk. Analysen tar utgangspunkt i en analysemodell som åpner for å vurdere en rekke forhold som er relevante om målet er å karakterisere informasjonsvirksomhet. I oppgaven ses det nærmere på konteksten informasjonsvirksomheten foregikk i, strukturen på informasjonsorganisasjonene og på hvordan de arbeidet.

Analysen i oppgaven viser at det var forskjeller mellom norske myndigheters og NATOs informasjonsvirksomhet. På bakgrunn av kriteriene som er satt opp i oppgaven viser funnene fra analysen at norske myndigheters informasjonsvirksomhet i liten grad kan karakteriseres som propaganda. NATOs informasjonsvirksomhet kan i noe større grad karakteriseres som propaganda. Imidlertid kan verken NATO eller norske myndigheter sies å ha hatt en informasjonsvirksomhet som i stor grad var preget av propaganda.