Påvirkning gjennom medvirkning? : en studie av Helsedirektoratets arbeid med EUs politikk

Abstract

Temaet for denne oppgaven er hvordan deler av den nasjonale forvaltningen arbeider med utvikling og iverksetting av EUs politikk, og hvordan dette arbeidet foregår på det nasjonale og det europeiske nivået. En rekke tidligere studier har vist at det finnes tendenser til at norske direktorater og tilsyn knytter seg til eksisterende EU-organer på en slik måte at det kan stilles spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig å karakterisere dem som en del av èn administrasjon, og at de heller kan betraktes som en del av en felles unionsadministrasjon.

Denne studien tar for seg en case-studie av Helsedirektoratet for å undersøke om de samme tendensene kan vise seg innenfor helsesektoren og eventuelt hva som kan synes å være de mulige underliggende betingelsene for en slik utvikling. Studien baserer seg på offentlige og interne dokumenter og rapporter som tildelingsbrev, meldinger til stortinget, offentlige utredninger ol. I tillegg er det benyttet semi-strukturerte intervjuer av informanter i Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet. I analysen av disse dataene er det anvendt to supplerende teoretiske perspektiver; multi-level governance (MLG)-perspektivet og det organisatoriske perspektivet.

Ut ifra observasjonene som er gjort i denne oppgaven konkluderes det med at Helsedirektoratet ikke kan sies å være under en endimensjonal påvirkning og innflytelse fra departementet, men at aktørene i Helsedirektoratets omgivelser synes å påvirke direktoratet på flere arenaer. Dette danner et komplekst og sammensatt bilde av direktoratets arbeid med EUs politikk. Helsedirektoratets kontaktmønstre viser tendenser til at direktoratet samarbeider med andre aktører på tvers av styringsnivåer ved å delta i utformingen og iverksettingen av EUs politikk. Det synes således at Helsedirektoratet opererer i grenseområdet mellom det som tradisjonelt er ansett som en nasjonal sentraladministrasjon og en felles unionsadministrasjon. Caset synes derfor å forsterke tendensene til at nasjonale reguleringsorganer er tilbøyelige til å operere under flere "hatter" når de arbeider med EU/EØS-relevant lovgivning.