Den europeiske fagbevegelsen og forhandlingene om Euro Plus-pakten i EU

Abstract

I mars 2011 vedtok det europeiske råd i den Europeiske Union (EU) Euro Plus-pakten, en avtale om en utvidelse av den politiske koordineringa i eurosonen og deler av resten av EU. Fagbevegelsen i Europa har ikke reagert positivt på den nye pakten. Fagbevegelsens paraplyorganisasjon på EU-nivå, European Trade Union Confederation (ETUC), har vært negativ til det de mener er et ensidig fokus på innstramninger for å motvirke eurokrisa. Den anser i tillegg flere av punktene i pakten som en politisk inngripen i deres autonomi til å kunne forhandle fram avtaler med arbeidsgiverorganisasjonene. ETUC er en stor paraplyorganisasjon med store ressurser og god tilgang til det politiske systemet og beslutningstakerne i EU. Man skulle tro at organisasjonen var en sterk aktør som kunne hatt påvirkningskraft på dette området. ETUC benytta flere virkemidler for å forsøke å endre pakten eller forhindre at den skulle bli vedtatt. Det ser imidlertid ut til at deres preferanser i liten grad gjenspeiles i den endelig Euro plus-pakten. Jeg har benytta perspektivet om gjensidig ressursavhengighet, og sett på om ETUCs svake grad av gjennomslag kan forklares av at organisasjonen manglet gjensidige ressursavhengighetsrelasjoner med de avgjørende beslutningstakerne i prosessen.

Analysen viser at ETUCs preferanser i liten grad gjenspeiles i den endelige Euro Plus-pakten. Det kan indikere at de hadde lite gjennomslag på utfallet av beslutningsprosessen. Organisasjonen hadde ressurser i form av ekspertkunnskap og evnen til å mobilisere offentlig opinion. Disse ressursene ble imidlertid ikke etterspurt av de viktigste beslutningstakerne. Beslutningstakerne kunne få ekspertkunnskaper fra andre kilder, og ETUCs trusler om å mobilisere deler av den offentlige opinion var ikke alvorlige nok til at beslutningstakerne ville etterkomme truslene. Minst to faktorer ser ut til å ha betydning for ETUCs mangel på gjensidige avhengighetsrelasjoner med de viktigste beslutningstakerne: at Tyskland kobla forhandlingene om Euro Plus-pakten sammen med forhandlingene om å utvide stabilitetsmekanismene, og at et stort flertall av beslutningstakerne tilhørte den politiske høyresida.