Forhandlingene mellom Tyrkia og USA : Tyrkias betydning analysert gjennom Putnams ”to-nivå spill teori”

Abstract

Etter 11.september 2001 ble kampen mot terror et sentralt tema i verdenspolitikken. George W. Bush gikk hardt ut mot internasjonal terrorisme, og omtalte Irak som ett av tre land i det han kaller «Ondskapens akse». Bush - administrasjonen startet diplomatiet for å avvæpne Irak og fjerne landets masseødeleggelsesvåpen i begynnelsen av 2002, hvilket resulterte i FN-resolusjon 1441, 8.november samme år. Samtidig startet USA forhandlinger med Tyrkia for å komme fram til en avtale om å benytte tyrkiske militærbaser både for materiell og personell, tyrkisk luftrom, samt at Tyrkia var ønsket som en aktiv part i alliansen mot Irak. Meningene om tyrkisk deltakelse i en krig mot en muslimsk nabostat var delte, så vel innenfor det politiske miljøet som det tyrkiske militæret og ikke minst blant befolkningen. I forhandlingsperioden hadde Tyrkia ustabile politiske forhold med skiftende regjeringer og splittelse innenfor eget parti. På det politiske plan syntes det som om man ønsket å delta i en invasjon, men ingen ønsket å ta ansvar for en eventuell deltakelse. Hvordan skulle man kunne komme fram til en avtale som tilfredsstilte både amerikanernes og tyrkernes krav? Og hvorfor ble den foreslåtte avtalen allikevel ikke ratifisert i nasjonalforsamligen 1. mars 2003? Tyrkia og USA hadde lang historie som allierte og var på mange måter gjensidig avhengig av hverandre. Men nettopp på grunn av tidligere erfaringer var Tyrkia denne gangen mer skeptisk til amerikanernes intensjoner med en invasjon, og ikke minst hva Tyrkia ville få i gjenytelse for å delta i en ny Gulfkrig. I min oppgave fokuserer jeg på strategiene som Bush-administrasjonen og den tyrkiske regjeringen benyttet i forhandlingene for å oppnå en avtale. Til dette anvender jeg Putnams forhandlingsteori, to- nivå- spill teori, som analyserer forhandlinger på to nivåer. Nivå I er de ulike forhandlernes posisjoner på det internasjonale plan, mens nivå II dreier seg om de nasjonale gruppene som forhandlerne må forholde seg til på hjemlig arena. Det er de ulike nasjonale gruppene og interessene som avgjør hva forhandlerne kan godta og ikke godta ved det internasjonale forhandlingsbordet. Putnam opererer med begrepet «vinnersett» hvilket er et uttrykk for hvor stor mulighet forhandleren har for å få godkjent en avtale på nivå II. Vinnersettene på partenes nivå II må overlappe hverandre for at en avtale kan bli en realitet. Ved hjelp av Putnams teori har jeg søkt å forklare hvorfor avtalen mellom USA og Tyrkia ikke ble ratifisert. Studien viser at hensynet til nasjonale anliggender er sterkere enn å være i allianse med verdens ledende maktnasjon. Et svært sentralt tema i så henseende er «det kurdiske spørsmålet» som synes å ha vært ett av de avgjørende argumentene for et «nei» til deltakelse i Irakkrigen. Jeg innrømmer at det er andre teorier og andre innfallsvinkler som kunne ha vært anvendt i denne studien, og at mine selektive valg utelukker synspunkter fra andre perspektiv. Jeg mener allikevel at studien har sin verdi slik den her fremstilles.