Sikkerhetsrådet og Responsibility to Protect : Analyse av R2Ps påvirkning på Sikkerhetsrådets respons på humanitære kriser

Abstract

Da Responsibility to Protect (R2P) formelt ble vedtatt av Sikkerhetsrådet i 2006 øynet flere håp om at man nå så slutten på masse-overgrep slik man hadde sett i Rwanda og Bosnia på 1990 tallet. Det tok allikevel omlag seks år før Sikkerhetsrådet for første gang implementerte R2P i Libya. Denne oppgaven søker å undersøke i hvilke grad R2P har påvirket Sikkerhetsrådets respons til humanitære kriser. Oppgavens to case – Libya og Syria – er to forskjellige case med to forskjellig respons fra Sikkerhetsrådets side. Jeg argumenterer med at R2P ser ut til å ha påvirket responsen i Libya, men ikkje i Syria der ingen ‘timely and decisive’ respons kommet. For å se om R2P har en tilstedeværelse er det formulert fem indikatorer som representerer R2P, og på bakgrunn av disse vil man kunne se indikasjon av påvirkning fra R2P.

Oppgavens to teorier, neorealismen og neoliberal institusjonalisme, har forklaringskraft i hvert sitt case i denne oppgaven, og man ser derfor et noe blandet bilde av i hvilke grad R2P har spilt en rolle på Sikkerhetsrådets respons. I Libya har Sikkerhetsrådet vist at de er villige til å respondere på humanitære kriser med effektive virkemidler, og indikerte for mange en mulig endring i forhold til Sikkerhetsrådets tidligere håndteringer av humanitære kriser da Sikkerhetsrådet for første gang implementerte R2P. I Syria har ikke R2P hatt noen nevneverdig påvirkning da det ser ut til å være realpolitiske hensyn som har styrt Russland og Kinas atferd. Det vil dermed være interessant å se hvordan R2P blir benyttet i fremtidige humanitære kriser, og om de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet klarer å generere en politisk vilje til benytte seg av R2P.