Internasjonale klimaforhandlinger: sammenhengen mellom håndheving og forhandlingsutfallet

Abstract

Kyotoprotokollen forplikter til en reduksjon av klimagassutslipp på gjennomsnitt 5,2 % for den vestlige verden. Dette vil ha en minimal effekt på klimaforandringene. For å kunne være i stand til å forhandle frem en mer virkningsfull avtale i fremtiden, vil det være nødvendig å forstå prosessen i klimaforhandlingene. Jeg har i denne oppgaven tatt for meg to modeller som begge predikerer at behovet for håndheving påvirker forhandlingsutfallet til en avtale. Jeg har funnet at klimaforhandlingene har vært tidkrevende. Dette kan skyldes at mye har stått på spill for forhandlingspartene på grunn av potensielt høye kostnader ved å innføre klimatiltak. Denne effekten kan øke dersom utviklingslandene får en større rolle i kampen mot klimaendringene i fremtiden. Tålmodighet hos partene er en nødvendighet for at en avtale skal kunne håndheves, men denne tålmodigheten kan også medføre at forhandlingene vil bli tidkrevende. En mer virkningsfull avtale vil trenge større langsiktighet hos partene på grunn av klimaendringenes lange tidshorisont, og fremtidige klimaforhandlinger kan dermed trekke ut i tid. Langtekkelige forhandlinger kan også bli resultatet dersom avtalen ikke kan håndheves, siden manglende håndheving vil forhindre seriøse forhandlinger. Velfungerende håndhevingssystemer vil derfor være nødvendig for å skape et virkningsfullt klimaregime. Kyotoprotokollen har sterke mekanismer integrert i håndhevingssystemet for å forhindre maktmisbruk. Dersom utviklingslandene skal spille en større rolle i fremtidige forhandlinger, må disse mekanismene videreføres.