Abstract
Oppgaven tar for seg de to normative systemene rettferdig krig-tradisjonen og folkeretten, og deres føringer på adgangen til å gå til krig.
Rettferdig krig-tradisjonen regulerer adgangen til å gå til krig gjennom et sett med kriterier, som alle må være oppfyllt, for at en krig rettmessig kan iverksettes. Disse kriteriene er: Rettferdig sak, legitim autoritet, rett intensjon, proporsjonalitet, siste utvei og rimelig håp om å lykkes.
Folkerettens føringer på krigsadgangen er nedfelt i FN-pakten. Paktens artikkel 2(4) sett i sammenheng med fortalen, og formålene i artikkel 1, gjør at denne artikkelen tolkes som et absolutt forbud mot bruk av makt i internasjonale forhold. Imidlertid åpner paktens kapittel VII for to unntak fra dette overordnede forbudet i form av kollektive tiltak etter Sikkerhetsrådets avgjørelse og selvforsvar.
Foruten å gi en beskrivelse av de to systemenes føringer, søker jeg også å drøfte de normative føringenes holdbarhet i forhold til dagens konfliktbilde. Videre prøver jeg, gjennom en dialog systemene imellom, å videreutvikle tankegangen rundt hvordan krig og krigføring kan/bør håndteres.