Abstract
I 2009 trådte Lisboatraktaten i kraft, og med den kom en ordning som omtales som «The Early Warning System», forkortet EWS. Ordningen EWS gir de nasjonale parlamentene i EUs medlemsland mulighet til å kontrollere overholdelsen av subsidiaritetsprinsippet, et prinsipp som sier at EU kun skal gi lover på de områdene hvor ikke medlemslandene på nasjonalt, regionalt, eller lokalt nivå, kan gjøre det bedre. Nasjonale parlamenter har ikke hatt noen direkte tilgang til EU-nivået etter at det ble innført direkte valg til Europaparlamentet i 1979. I Lisboatraktaten nevnes nå for første gang nasjonale parlamenter i traktatens hovedtekst, og det er etablert en kobling mellom nasjonale parlamenter og subsidiaritetsprinsippet. Subsidiaritetsprinsippet er imidlertid ikke nytt, men ble traktatfestet i Maastrichttraktaten, som trådte i kraft i 1993. Til tross for dette har ingen institusjon hatt hovedansvar å overvåke at subsidiaritetsprinsippet overholdes før 2009. EWS ble utformet på The Convention on the Future of Europe som ble avholdt i 2002-2003. På grunn av problemene med ratifikasjonen av Konstitusjonstraktaten, kunne EWS først trå i kraft etter at Lisboatraktaten var signert. Denne oppgaven er en studie av bakgrunnen for å opprette EWS, og den tar for seg rollen til nasjonale parlamenter og subsidiaritetsprinsippet i EUs historie. Problemstillingen er følgende:
Hva var bakgrunnen for opprettelsen av ordningen «Early Warning System» (EWS) i Lisboatraktaten, og hvordan kan den belyses ved hjelp av institusjonell teori?
Jeg søker i denne oppgaven å undersøke hvorfor EWS kom på det tidspunktet det gjorde og hvilke institusjoner og aktører som kunne ha interesse av å etablere en slik ordning. Jeg ser også på hvorfor EWS fikk den utformingen det gjorde, samt hvorfor subsidiaritetsprinsippet ble knyttet til nasjonale parlamenter. For å gi svar på disse spørsmålene, gjør jeg bruk av institusjonell teori, og jeg anvender tre ulike perspektiver. Disse er historisk institusjonalisme, rational choice-institusjonalisme og sosiologisk institusjonalisme. Alle de tre teoriene bidrar til å belyse ulike sider ved prosessen som preget opprettelsen av EWS og kartlegge forhold som gjorde ordningen nødvendig. Jeg argumenterer for at EWS var et svar på et gradvis framvoksende behov hos nasjonale parlamenter for å kontrollere sine regjeringer i EU-politikken. Særlig gjalt dette det franske senatet. I tillegg hadde det lenge foreligget behov for oppklaring av flere uklarheter ved subsidiaritetsprinsippet og kontrollen med etterlevelsen av det. Til slutt kan EWS også forklares med behovet for økt demokratisk legitimitet