| dc.description.abstract | Sammendrag:
Som oppgavens undertittel indikerer, er dens formål å forklare en endring i Norges respons på utviklingen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (CFSP), og senere en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk (ESDP). Dette blir gjort på bakgrunn av både den nasjonale og den internasjonale utviklingen på 1990- tallet, med særlig vektlegging av siste halvdel av tiåret frem mot århundreskiftet.
Endringen forstås her som en mer positiv norsk holdning til en mer selvstendig europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk innenfor rammen av EU. Dette må betraktes som et markant skifte i Norges tradisjonelle atlantiske orientering innenfor sikkerhetspolitikken, hvor man vanligvis har vendt seg mot USA og Storbritannia som de nærmeste samarbeidspartnerne innenfor rammen av NATO.
Selve analysen tar utgangspunkt i to forskjellige teoretiske retninger, igjen basert på to ulike hypoteser. Den første hypotesen forklarer endringen i et tradisjonelt rational choice- perspektiv, hvor indikatorene som benyttes er nytteverdi i form av økt sikkerhet og økt innflytelse for Norge. Den andre hypotesen baserer sin forklaring i et konstruktivistisk perspektiv, og indikatorene som benyttes her er læring i form av en begynnende preferanseendring hos norske myndigheter i retning av å stadig oftere vektlegge Norge som en del av det europeiske fellesskapet, med felles interesser, verdier og ansvar for felles sikkerhet med de europeiske landene på kontinentet.
Kildematerialet som ligger til grunn for analysen er nasjonalt Stortingsmeldinger, Stortingsproposisjoner, offentlige utredninger, taler av statsråder og statssekretærer samt avisartikler. Selve metoden har vært å finne ut hvilke begrunnelser for et tettere samarbeid med EU om unionens felles forsvars- og sikkerhetspolitikk som har vært benyttet. Internasjonalt består kildene av ulike traktater, deklarasjoner, kommunikeer og formannskapskonklusjoner.
Oppgaven konkluderer med at en mer positiv respons til CFSP / ESDP kan forstås som en sekvensiell utvikling, hvor norske myndigheter i utgangspunktet la til grunn instrumentelle motiver for en tettere norsk tilknytning til dette samarbeidet. Over tid, og gjennom økt samhandling og kjennskap til unionens samarbeid, har det imidlertid parallelt utviklet seg en økende grad av fellesskapsfølelse med landene som utgjør EU, og man har i økende grad gått over til å understreke dette fellesskapet. | nor |