Frankrikes politikk overfor Tysklands gjenforening

Abstract

"FRANKRIKES POLITIKK VED TYSKLANDS GJENFORENING" Gjenforening av de to tyske statene ble aktualisert som følge av tilnærmingen mellom Europas to militærallianser i løpet av det sene åtti-tallet. Opphevelse av Tysklands deling vekket motstridende interesser i Frankrike. Delingen ivaretok :Frankrikes tradisjonelle sikkerhetsproblem i forhold til Tyskland, og den sikret Frankrike lederrollen i vest-europeisk politikk, med oppslutning fra Forbundsrepublikken. Samtidig demonstrerte delingen av Tyskland og Europa hvordan De Forente Stater og Sovjetunionen dominerte det europeiske kontinentet politisk. For president de Gaulle var dette i seg selv forsmedelig, men fremfor alt var det til hinder for varig løsning av Tysklands-spørsmålet, på europeiske premisser. Derfor hevdet de Gaulle at løsning av Tysklandsspørsmålet var den sentrale målsettingen for Frankrikes Europa-politikk. Undersøkelsen studerer fransk politikk i det denne målsettingen faktisk kom innen rekkevidde høsten og vinteren 1989/90. Jeg studerer Frankrikes opptreden høsten og vinteren 1989/1990 i henhold til to forklaringsmodeller. Den første modellen er Walts teori om alliansedannelser. I følge Walt ville Frankrike møte utsiktene til gjenreisning av Tysklands makt gjennom balanserende alliansedannelser, fortrinnsvis med stater øst for Tyskland. Dette ville tilsvare den politikken Frankrike førte før andre verdenskrig for å balansere den sterke tyske staten. Den andre modellen baserer seg på etablert fransk Tysklandspolitikk slik den ble erklært etter andre verdenskrig. Gjenforening av Tyskland innen bredere europeisk inegrasjon var her en uttalt målsetting, og gjenreisning av Tysklands makt skulle under slike integrasjonsbetingelser ikke representere noe avgjørende problem. Ved å studere hvilken av de to modellene som har størst forklaringskraft på fransk politikk denne høsten og vinteren, kan jeg vurdere om tysk gjenforening virkelig var en målsetting i fransk Europa-politikk, eller om det mer tjente som middel for å oppnå vest-tysk oppslutning til det vest-europeiske integrasjonsprosjektet. Jeg deler undersøkelsen i fire faser, fra juni 1989 frem til april 1990. Dette er den mest fruktbare peridoen for å studere franske utspill i forbindelse med gjenforeningen. I det siste kapittelet vurderer jeg funnene fra disse fire fasene i henhold til prediksjonene fra de to forskjellige forklaringsmodellene. Konklusjonen er at Frankrike primært sto ved sin Tysklands-politikk, slik den var etablert etter 1945. Mitterrand foretok samtidig flere utspill som delvis brøt med denne politikken, men disse utspillene kan bedre forklares som reaksjoner på enkelte trekk ved gjenforenings-prosessen, enn som forsøk på å stanse eller forsinke hele prosessen.